Tar lærerutdanningen i feil retning

Khrono har den siste tiden omtalt kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens forslag til endringer i lærerutdanningen, med vekt på det ukloke navnebyttet fra «pedagogikk» til «profesjonsfag». Utfordringene med Røe Isaksens nye lærerutdanning er imidlertid større enn som så.

Hver uke besøker jeg skoler. Hver uke spør jeg lærere hvordan det var å gå fra lærerutdanning til klasserom. Og hver gang får jeg høre at det å få ansvaret for elevenes læring, var mye større enn de var forberedt på. Det å kunne et fag, og å undervise, er ikke det samme som å kunne lede elevenes læring.

Stortingsmeldingene til kunnskapsministerens eget departement, har gang på gang dokumentert det samme: Mangfoldet i elevers forutsetninger blir for stort, behovene blir for mange og tiden blir for knapp. Dette bidrar til at vi ikke når målene Stortinget har satt for norsk skole.

Torbjørn Røe Isaksens beste svar er å la studentene skrive en masteroppgave, som igjen skal kvalifisere til doktorgrad. Men er det et godt nok svar på problemet? Realiteten er at læreren kommer inn et klasserom bestående av elever med svært ulike behov og forutsetninger. Det å lede læringen til mange titalls elever hver eneste dag, krever solid  faglig kompetanse, men også systematisk og kunnskapsbasert praksis over tid.

Jeg er ikke overbevist om at en masteroppgave vil gjøre lærerne bedre forberedt til arbeid i klasserommet. Når lærerutdanningen utvides til fem år, bør tiden i stedet brukes på et utvidet pedagogikkfag, og på mer praksis, trening og veiledning ute i skolen.

Dersom kunnskapsministeren likevel beholder masteroppgaven, oppfordrer jeg Røe Isaksen til å vurdere en nasjonal turnusordning for lærere. For om flere skal gjennomføre videregående opplæring, må vi gjøre nye lærere bedre forberedt på å møte en stadig mer sammensatt elevgruppe med tilpasset og variert opplæring av høy kvalitet.

Skolen trenger praktikere og ikke forskere.

Innlegget er først publisert i Klassekampen tirsdag 12. april.