La oss skrote konkurranselogikken: Nå må vi stå sammen!

I krisetider må vi alle hente frem det beste i oss. Vi er en nasjon som kan dette med dugnad. Vi har vist det før når vi har gått gjennom kriser. Selv om noen bruker lengre tid på å forstå det, vet de fleste at det ikke hjelper å være egoistisk og usolidarisk nå. De som hamstrer, blir med god grunn kritisert og latterliggjort. Det er ikke ved å konkurrere, men ved å stå sammen at vi kan komme videre. Vi er allerede i gang. Ikke minst ser vi det blant lærere og forelesere på skoler og universiteter. Det dannes grupper på ulike sosiale medier med tips og råd til undervisningsopplegg og hvordan man best kan få studentene i tale gjennom digitale plattformer. Vi hjelper hverandre på tvers av fag, fakultetstilhørighet og institusjoner.

Dugnadsånden og samarbeidet vi ser nå, får meg til å tenke på hva som skaper kvalitet også utenom krisetider. Det virker som mange fremdeles tror at konkurranse skaper kvalitet. Over alt møter vi visjoner om at akkurat vi skal være best, ha mest, være flinkest. Vi ser det i barnehager, i skoler og på universiteter. Barn, elever, studenter og ansatte blir målt og evaluert. Jeg arbeider i barnehagelærerutdanningen på OsloMet. Instituttledelsen vår har som en visjon at vi skal være «landets beste barnehagelærerutdanning». OsloMet skal være «en av landets ledende» innen forskningsbasert kunnskap. Jeg vet at andre universiteter og høyskoler har lignende visjoner. Slik er konkurranselogikken. Vi skal være «lendende» og «best». Det forutsetter at de andre er dårligere. Dette er da rett og slett en veldig dårlig idé? Har ikke alle norske barn, enten de bor i Oslo, Tønsberg eller Alta, behov for like dyktige lærere?

Vi ser konkurranselogikken også i forskningen, der det gjelder å få flest publiseringspoeng ved å publisere i de "riktige" tidsskriftene og oppnå at flest mulig siterer det du har skrevet. Dette fører til et usunt klima, der de som vil opp og frem, sørger for å sitere hverandre. Eller man kan gjøre hverandre vennetjenester med å la hverandre bli med som medforfattere på artikler man strengt tatt ikke har bidratt så mye med. Vi mister gangsynet på hva som burde være det viktigste: sørge for ny og viktig kunnskap til beste for samfunnet.

Konkurranselogikken legger til grunn at alle går rundt med et vinnerinstinkt, og at dersom vi tenker at vi er med på en konkurranse, vil vi legge oss i selen og jobbe ekstra hardt for å være den som kommer først over målstreken. Men konkurranse skaper ikke kvalitet. Konkurranse fører bare til dårlig arbeidsmiljø, stress og vektlegging av det som kan måles og telles, fremfor grundig, faglig utvikling. Konkurranse skaper riktig nok vinnere, men det skaper også tapere. I siste instans er det barna, elevene og studentene det går ut over dersom de ulike lærerutdanningene konkurrerer om å være best.

Min drøm er at vi blir kvitt denne konkurransetenkningen, og at vi har som visjon at utdanningsinstitusjonene samarbeider om å gjøre alle barnehager, skoler og universitetsutdanninger i hele Norge så gode som mulig. At vi på OsloMet går i bresjen for et samarbeid med andre barnehagelærerutdanninger som fører til at ALLE barnehagelærere i Norge blir dyktige profesjonsutøvere. Koronakrisen har vist at det er mulig. Vi er i gang med å hjelpe hverandre på tvers av institusjoner. La dette føre til en holdningsendring også hos våre ledere, slike at samarbeid blir verdsatt, og de som kjører sololøp med spisse albuer og visjoner om å bli best, taper. La det bli et startskudd til å skrote konkurranselogikken og virkelig satse på kvalitet – for alle.