Kvinners akademiske kompetanse vurderes ikke dårligere enn menns – tvert imot

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi har ved hjelp av et surveyeksperiment studert hvordan kvinner og menns akademiske kompetanse vurderes av nordiske universitetsansatte.

Selv i likestillingslandet Norge er det fortsatt et godt stykke igjen til vi har kjønnslikestilling på professornivå. Tall fra i fjor viste at en snau tredel av norske professorer er kvinner, og de andre nordiske landene har lignende tall.

Fra andre land har studier vist at kvinnelige professorer blir vurdert som mindre kompetente enn mannlige kolleger med lignende kvalifikasjoner. Kan en lignende kjønnsskjev vurdering av kvalifikasjoner og kompetanse påvirke ansettelsesprosessene på toppen av norsk akademia?

En artikkel vi nylig har publisert i European Sociological Review tyder på at svaret er nei. Tvert imot kan det se ut som kvinnelige kandidater vurderes som noe mer kompetente og mer aktuelle for ansettelse til førsteamanuensisstillinger, sammenlignet med likt kvalifiserte menn. Studien ble gjennomført i samarbeid med nordiske kolleger og er del av NORDICORE – et senter for forskning på kjønnsbalanse i akademia ved Institutt for samfunnsforskning.

Vi fikk 775 ansatte fra sytten ulike universiteter i Norge, Sverige og Island til å lese CV-en til fiktive kandidater til en fiktiv stilling som førsteamanuensis, og vurdere på en skala fra 1-7 hvor kompetente kandidatene var og hvor aktuelle de ville være for ansettelse. Vi valgte ansatte fra store fagfelt med relativt lav andel kvinnelige professorer og høy andel kvinnelige stipendiater, noe som kan være en indikasjon på ubalanse i rekrutteringsprosessen til faste stillinger. Fagene var økonomi, juss, fysikk, statsvitenskap, psykologi og sosiologi.

svensk studie

Kvinner bli diskriminert på karakterer

Alle studiedeltakerne evaluerte to CV-er, hvor den ene hadde noen flere internasjonale publikasjoner enn den andre. Deltakerne ble tilfeldig fordelt til enten to CV-er med et kvinnenavn eller to med et mannsnavn. Vi valgte dette designet, som henledet oppmerksomheten mot å evaluere betydningen av en sterk mot en svakere CV, slik at deltakerne ikke skulle forstå at undersøkelsen handlet om kjønnsforskjeller, og dermed tilpasse svarene sine i det de antok var en «ønskelig» retning.

Vi varierte også om kandidatenes CV-er oppga at de hadde barn eller ikke. Siden vi fordelte CV-er med kvinnenavn og mannsnavn tilfeldig, kan vi sammenligne evalueringene til de som fikk en kvinnelig CV med de som fikk et mannsnavn for å avdekke eventuelle kjønnsskjevheter i kompetanseevalueringer. Vårt analysedesign ble beskrevet i detalj i en protokoll som ble sendt til et register for eksperimentelle studier før vi samlet inn data.

Tidligere eksperimentstudier på kjønnsforskjeller i vurdering av akademisk kompetanse har kun vært utført i USA, og innenfor de såkalte STEM-fagene. Vår studie er altså den første som studerer dette spørsmålet i en europeisk kontekst, og i et bredere utvalg av fagfelt.

Basert på en mye sitert eksperimentell studie, som viser at vitenskapelige ansatte i USA vurderer menn som mer kompetente enn kvinner, var vår hypotese at kvinnelige søkere ville bli evaluert dårligere på kompetanse og ansettbarhet enn menn. Resultatene viser at denne hypotesen ikke stemte. De mannlige kandidatene ble i snitt vurdert til 4,26 poeng på kompetanse og 3,77 på «ansettbarhet», mens kvinnene i snitt skåret noen tideler bedre. Vi fant ingen tegn til at det hadde noen betydning for vurderingen om kandidatene hadde barn. Kjønnsforskjellene var heller ikke større blant de mest kvalifiserte kandidatene.

De mest positive vurderingene i favør av de kvinnelige kandidatene finner vi innen fysikk og psykologi, men forskjellene mellom fagområder er ikke statistisk signifikante og utvalget er for lite til å si noe sikkert om variasjon mellom fag.

Det er viktig å understreke hva vår undersøkelse ikke sier noe om, nemlig om det finnes systematiske kjønnsforskjeller tidligere i karriereløpet som påvirker hvem som kommer i en posisjon til å bli aktuelle kandidater for en stilling som førsteamanuensis.

Dette kan for eksempel handle om forskjeller mellom kvinner og menn i hva slags støtte og oppmuntring de får til å fortsette en akademisk karriere, eller forskjeller i hva slags type forskning som tillegges høyest verdi – og som rammer menn og kvinner ulikt. Det kan selvsagt heller ikke utelukkes at det forekommer en nedvurdering av kvinners kompetanse ved professoropprykk, som er det akademiske nivået med de klart største kjønnsforskjellene.

Vår studie har undersøkt vurderinger av fiktive kandidater til fiktive stillinger som førsteamanuensis. Det er altså ikke reelle stillingsutlysninger vi har undersøkt, men hvordan universitetsansatte vurderes kompetansen til kvinner og menn på det høyeste nivået der stillinger er gjenstand for åpne utlysninger, og dessuten siste post på den lange veien mot en fast stilling i akademia.

Funnene våre tyder på at kvinner som kommer så langt i sin akademiske karriere at de søker faste stillinger i akademia i Norden, ikke blir vurdert som mindre kompetente eller aktuelle kandidater enn menn med like kvalifikasjoner.