Film Jan Storø

Kvinnelig filmskaper utfordrer Bergman

Film. Bergman Island er en kjærlighetsfilm. Eller, egentlig er det to. Et billig poeng kunne være at «her får du to for en». Men det er faktisk sant.

Anders Danielsen Lie og Mia Wasikowska spiller det ene paret i Bergman Island

Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Samtidig er det en film om kunstnerskap, og hvordan man kan bruke det personlige livet i sin kunst.

Den franske regissøren Mia Hansen-Løve har lagt sin fortelling til Fårø, en øy rett nord for Gotland. For dem som ikke kjenner Fårø er det vel Ingmar Bergman som er selve stikkordet. Bergman bodde og virket her i fire tiår, og han døde også her. I dag arrangeres «Bergman-safari» på øya, som antagelig «for alltid» vil være knyttet til filmskaperen.

Fakta

Bergman Island

Bergman Island

Premiere: 28.01.2022

Skuespillere: Vicky Krieps, Anders Danielsen Lie, Mia Wasikowska, Tim Roth,

Sjanger: Drama

Regi: Mia Hansen-Løve

Nasjonalitet: Sverige / Frankrike / Tyskland

Aldersgrense med begrunnelse: 9 år

Språk: engelsk

Rammefortellingen handler om at filmskaperne Chris (Vicky Krieps) og Tony (Tim Roth) skal tilbringe en tid på Fårø, nært inn på Bergmans hverdagsmiljø, og i et hus han brukte til interiørscener i «Scener fra et ekteskap». Vi kan vanskelig tenke oss et mer «mester-tungt» nabolag enn dette. Tony skal vise sine filmer der, og skrive. Chris skal skrive. Hun arbeider med sitt neste manus, og sliter med å få det til å henge sammen. Vi aner at han er mer fetert enn henne, uten at vi egentlig får et skikkelig innsyn i det. Men i lys av den avdøde filmskaperens evige tilstedeværelse i dette nærmiljøet, ser vi at Hansen-Løve - og Tim Roth - har skapt en mannlig kunstner som finner glede i å forsøke å fylle sko etter forgjengeren.

«Den gamle» er tilstedeværende, hele tiden. Kanskje mer som museumsobjekt enn noe annet. Det er nettopp det som er interessant.

Jan Storø

Chris og Tony ser ut til å ha et «greit» forhold, uten den store fordypelsen. Han er eldre enn henne og trenger henne kanskje ikke? Tony leser Dantes Inferno på senga, mens hun jobber med å finne ut av seg selv og sitt kunstnerskap. Hun ønsker å bruke ham som konsulent på det manuset hun ikke kommer videre på.

Vi blir med inn i filmmanuset til Chris, den dagen hun forteller det fram til Tony (stadig avbrutt av at han må svare på mobilsamtaler fra sine produsenter). Vi blir lei av at han ikke gir manuset særlig oppmerksomhet, og da er det deilig at Hansen-Løve går over til å dramatisere det. Det blir en fortelling i fortellingen. Her er det Amy (Mia Wasikowska) og Joseph (Anders Danielsen Lie) som utgjør de to elskende, eller mer presist: nesten-elskende. Også her blir vi invitert inn i en fortelling om mannen som ikke fullt ut tar inn den kvinnelige kjærligheten.

Den som leter etter Bergman-stoff i denne filmen risikerer å bli skuffet. Den er ikke laget i en stil som vi forbinder med ham. Og den er ikke et forsøk på å «være bergmansk» i vår tid. Heldigvis. Men «den gamle» er tilstedeværende, hele tiden. Kanskje mer som museumsobjekt enn noe annet. Det er nettopp det som er interessant. Hvordan kan man være i Bergmanland som kunstner og likevel skape sitt eget? «Den bergmanske måten», å bruke livet på sitt på å dykke ned i eget kunstnerskap og samtidig ikke ta del i sine barns liv, er ikke et ideal for Chris. Men etter hvert finner hun kanskje fram til sin egen variasjon over temaet.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Filmen er laget i en realistisk stil. Det er i stor grad det solfylte Fårø som utgjør scenariet for disse begivenhetene. Lyst og lett, er Hansen-Løves stilvalg. Iallfall for det meste. Det er derfor det fungerer - i denne konteksten.

Den uttalte Bergman-beundreren Hansen-Løve gir her en øvelse i å ta ham ned blant oss andre dødelige. Det er filmens styrke. Hun gjør det svært så indirekte. Den kvinnelige regissøren reiser til mesterens nabolag, og gjør «sin egen greie». Grepet kan ikke oppfattes annet enn som metabudskap, men det kan oppfattes. Hansen-Løve står fram med seg selv. Det gjorde også Bergman, men hun gjør en rekke andre valg.

Utover det handler hennes fortelling kanskje om; den kjærligheten man venter på, den kommer ikke alltid. Eller: Den mannlige kunstnerens liv versus den kvinnelige kunstnerens liv. Eller: kunsten er like konkret som alt annet vi lever i. Like konkret som en klem fra et barn.

Og kanskje er filmen dessuten (for å holde det i et enkelt og rett fram språk): Hansen-Løve utfordrer Bergman.

Powered by Labrador CMS