Kvaliteter i universiteter og høgskoler

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I diskusjonen om kvalitet i universiteter og høgskoler er det en tendens til at man uttaler seg litt for rundt og upresist om nettopp kvalitet. I Khrono er både redaktør Tove Lie (13.12 2020) og tidligere Lund-professor Fredrik Sjöholm (5.12.2020) bekymret for dårlig kvalitet i universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren), både i Norge og Sverige. Denne bekymringen knyttes til at antallet universiteter stiger, og debattantene mener at det er de nye universitetene, plassert utenfor storbyene, som bidrar til at kvaliteten synker. Undertegnede deler ikke dette synspunktet.

For det første: man må snakke om kvaliteter. Flertall. Utdanningskvalitet og forskningskvalitet er atskilte størrelser, selv om de kan samspille. Ingen tror vel at det vil befinne seg verdensledende forskningsmiljø ved hvert eneste norske universitet, men institusjoner uten internasjonalt eksellente forskergrupper kan utdanne førsteklasses lærere og sykepleiere.

Også forskningskvalitet består av ulike kvalitetsdimensjoner. For eksempel er det forskjeller mellom høy kvalitet i grunnforskning, oppdragsforskning og bidragsforskning. Særlig tydelig er spenningen mellom relevansdimensjonen og grunnforskningsdimensjonen når det gjelder kvalitet. Les for eksempel programutlysningene til EU og NFR. Programmene inviterer ikke alltid til grensesprengende og original grunnleggende forskning. Noen program skal ha brukermedvirkning. Forskningen skal finne sted i samarbeid med næringslivet og adressere spørsmål som er viktige for virksomheter utenfor det internasjonale Akademia. Andre program adresserer store samfunnsutfordringer hvor forskningens impact utgjør et helt sentralt kvalitetskriterium. Både NFR og EU har et betydelig antall program rettet mot samfunnsrelevans i en eller annen form, og instanser utenfor forskersamfunnet er med på å bestemme hvordan slike prosjekt skal utformes. Forskningskvalitet betyr ulike ting i ulike sammenhenger.

I Norge er situasjonen den at flertallet av UH-institusjonene er universiteter eller sikter mot slik status. Utviklingen startet med at Stavanger, med sine tradisjonelle høgskoleutdanninger som lærer og sykepleie, fikk universitetsstatus i 2004. Dette skjedde på bakgrunn av en bevisst og villet politikk, som for alvor skjøt fart i og med fusjonspolitikken fra 2015.

Denne utviklingen er irreversibel. Det todelte systemet – en type institusjoner som tilbyr kortere profesjonsutdanninger, og en annen type som tilbyr forskerutdanning og driver grunnforskning – er falt sammen og vil aldri gjenoppstå.

Tove Lie

Eit universitet, eller var det ein høgskule på kvart nes?

Mange land skiller ikke mellom universiteter og høgskoler og lever helt greit med en variert universitetssektor. Når det gjelder norsk UH-sektor, skal Universitets- og høgskoleloven fornyes, samtidig som en tjenlig styringspolitikk er under utredning. Både lov og politikk bør utformes slik at heterogeniteten øker blant de norske institusjonene. Universiteter og høgskoler bør inviteres til å tydeliggjøre sine ambisjoner og beskrive hvilken rolle de har forutsetninger til å fylle på en god måte i det norske UH-landskapet. Vi trenger både universiteter og høgskoler som er drivende gode på utdanning, og prioriterer FoU-arbeid som støtter oppunder studiene, akkurat som vi trenger internasjonalt ledende grunnforskningsmiljø med stor aktivitet på høyere grad og doktorgrad.

Som et par nyere NOU-er minner om, trengs også ekspertise og satsning på livslang læring, og UH-institusjoner som bidrar inn i regional utvikling. Det er mange viktige oppgaver å fylle i Kunnskaps-Norge.

Skal man diskutere kvalitet i denne sammenhengen, bør kvalitetsbegrepet defineres og nyanseres, slik at det mer presis kan beskrive kvalitet i forhold til de ulike kunnskapsoppgavene de ulike institusjonene skal løse, i tråd med sin profil.