Tid for fornyet kontrakt forskning/undervisning

All undervisning i akademia er som kjent forskningsbasert. Som lærere har vi en tendens til å underkommunisere den betydning vår forskningsbaserte undervisning har på ulikt vis ute i samfunnet.

Det finnes vel knapt noen dypere lykke enn når et eller annet menneske du ikke kjenner igjen kommer bort til deg og forteller at en eller annen forelesning du holdt en eller annen gang i tiden har betydd mye for vedkommende. Vårt grunnleggende arbeid med vitenskap kan gripe direkte inn i andre menneskers livsfylde.

Den (relativt) nye rektoren på Vrije Universiteit i Amsterdam, Nederland, Vinod Subramaniam, har en tilnærming til den forskningsbaserte undervisningen som fremstår som innoverende. Han er opptatt av å knytte forskning og undervisning tettere sammen.

Tradisjonelt i Norge har vi såkalt kombinerte stillinger i universitetssektoren: en vitenskapelig ansatt skal bruke anslagsvis halvparten av sin tid på undervisning og den andre halvparten på forskning. I de senere år, med stadig mer eksplisitte krav til forskningspublisering, har vi sett en tendens til at vi underviser – for så å lukke oss inne med vår forskning, når plikten er unnagjort.

Subramaniams resonnement er annerledes: Verden, yrkeslivet, der ute endrer seg – og de aller fleste studentene skal ha en jobb der ute, utenfor akademia. Vi må utvikle og endre vår undervisning slik at den hele tiden kan respondere på de samfunnsbehov som studenten skal fylle i yrkeslivet – og vår forskning skal selvsagt også hele tiden videreutvikles slik at den kan «betjene» vår undervisning.

Det betyr– i all sin enkelhet - at vår forskning må endre seg etterhvert som undervisningen endrer seg. Subramaniam markerer et dynamisk syn på relasjonen mellom forskning og undervisning: Det skal ikke være slik at vi først underviser – og så går vi og forsker.

Jeg tror vi kan utfordre oss selv til å koble dette resonnementet opp mot den grunnleggende akademiske friheten. Selvsagt innebærer den akademiske friheten at vi skal være grunnleggende frie til å velge temaer og metoder for vår egen forskning - og at vi dessuten står fritt til åpent å kommunisere det vi kommer fram til, og til å publisere våre funn i de kanaler vi finner passende.

Men litt for fort tenker vi på akademisk frihet som noe som må beskyttes fra onde krefter utenfor oss selv. Vi glemmer, synes jeg, å minne oss på den tunge plikten vi har som akademikere til å utføre vår gjerning til beste for den vitenskapen vi er satt inn i, og som vi også skal la våre studenter få en såpass del i at de blir i stand til å finne seg en plass i samfunnet.

Slik er den akademiske friheten og kvaliteten på undervisningen knyttet tett sammen.
En fornyet kontrakt forskning-undervisning må være kjernen i det videre arbeidet for kvalitet i høyere utdanning.

(Følg debattene og sakene om kvalitet i høyere utdanning på Khronos samleside om kvalitet).