Debatt ● Sigbjørn Løland Bore
Kutt ut prosjektbeskrivelser i doktorgradssøknader
Veien mot en stipendiatstilling er en maraton. Trenger vi virkelig flere krav til motivasjonshemmende dokumenter på selve oppløpet, spør postdoktor.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I dette øyeblikk er det semesterstart for ny generasjon doktorgradsstudenter. Veien dit er lang, med i beste fall fem år med studier for å kvalifisere seg, som oftest supplert med noen år ekstra «for å finne seg selv». I utgangspunktet et ganske heftig obligatorisk maraton for å i det hele tatt kunne være aktuell for en jobb som er midlertidig.
Men veien dit er langt fra ferdig, for oppløpet — søknadsprosessen — er en monsterbakke à la slutten på Tour de ski: forvekslende lik søknader til forskningsrådet og EU. Dokumentene som etterspørres er for mye be om — motivasjonsdrepende, rekrutteringshemmende og med en total mangel på respekt på tiden til en potensielt stor pulje søkere i starten av etableringsfasen.
Prosjektbeskrivelsen dukker opp oftere og oftere som obligatorisk del av søknad til stipendiatstillinger. Dette er ikke selve søknaden, men mer en tenkt plan for doktorgradsforskningen. Eksempelvis krever det humanistiske fakultet ved UiO en heftig smørbrødliste bestående av sammendrag for prosjektet, bakgrunnskapittel med litteraturhenvisninger, teoretisk rammeverk for prosjektet, metode og forskningsetikk, plan for formidling (hvilke publikasjoner og monografier du tenker kan resultere av prosjektet), og fremdriftsplan og litteraturliste, alt på ca. 5 sider
Universitetet i Oslo er ikke noe verre her enn andre, et kjapt søk på stipendiatstillinger ved Universitetet i Stavanger viser til en lignende prosess. For åpne stillinger kan dette i teorien være et nyttig instrument for å fasilitere forskning som doktorgradsstudenter er topp motivert for, hvor man kan bygge videre på kunnskapen tilegnet fra sitt masterprosjekt.
I praksis er nå de fleste utlyste stipendiatstillinger sterkt bundet til en professor eller et prosjekt, og prosjektbeskrivelsen er alt annet enn et blankt lerret, men mer en fargebok der kandidaten inntar en tvangstrøye med et stramt bestemt tema spesifisert i søknadsteksten.
Det er en ganske brutal øvelse å skrive en omfattende prosjektbeskrivelse på et tema man ikke direkte har skrevet master om, og det kan fort ta uker eller en måned å gjøre det skikkelig. Gjør man dette for flere stillinger, som man må gjøre om man skal realistisk starte en doktorgrad, sier det seg selv man ikke skriver mange slike dokument før motivasjonen går mot null og potensielle talenter gir opp drømmen om å ta en doktorgrad.
Direkte erfaring med temaet er de fleste ganger ideelt, men veldig ofte finnes ikke slike kandidater — eller de er ikke egnet for den brutale hverdagen som doktorgradsstudent. Da bør man tiltrekke gode kandidater som gjennom sin CV har demonstrert gjennomføringskraft innenfor felt relevant for stillingen. Hvor er troen på tverrfaglighet og å få inn de nye perspektiver som etterspørres i festtalene? Hva med dem som er flinke, men som vil bytte tematikk fra master til doktorgrad? I stedet for lokke disse kandidatene, setter man opp en mur.
Finnes det en løsning? Be om et avsnitt eller to i en søknad og snakk med kandidatene i stedet for å gå til papirmølla. Dette gjør matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiO i stor grad og det var slik jeg ble ansatt. Det er nok byråkratiske prosesser for å finansiere en stilling, det siste som trengs er et ekstra lag med Forskningsråd-aktige søknadsprosesser for å ta midlene i bruk. Eventuelt kan man tenke i samme baner som har gjort i Forskningsrådet for redusere mengden tid folk legger i søknadsskriving: for eksempel siling eller å etterspørre mindre omfattende prosjektbeskrivelser.
Rent personlig tenker jeg at det beste er å kutte helt ut prosjektbeskrivelser for doktorgradssøknader for prosjektbaserte stipendiatstillinger.
