Kunstner innestengt i anoreksi

Hun døde sist høst av komplikasjoner knyttet til sykdommen. Filmen handler mer om livet hennes enn om dødsfallet. Det er kunstneren, den syke kunstneren, som portretteres. Den unge kvinnen som på kort tid oppnår stor anerkjennelse for sitt arbeid, men som er fanget i en sykdom som i siste instans hindrer henne å arbeide.

Vi er med hjemme i familien, på det faste feriestedet Chios i Hellas, på sykehuset og på flere sammenkomster der fotografen Lena Marie Fossen møter sine kolleger og mentorer. Den fremste av de sistnevnte er Morten Krogvold, som tar henne under sine vinger og arrangerer hennes første utstilling. Han legger ikke fingrene mellom når han skal beskrive hennes fotografiske arbeider. De er av ypperste klasse.

Fakta

Selvportrett

Norgespremiere: 17.01.2020

Sjanger: Dokumentar

Medvirkende: Lene Marie Fossen, Morten Krogvold, Torill Fossen, Geir Fossen

Manus og regi: Margreth Olin, Katja Høgset, Espen Wallin

Produsent: Margreth Olin

Foto: Espen Wallin, Øystein Mamen, Lars Tubaas Øymo

Musikk: Susanne Sundfør

Lengde: 1 t. 18 min.

Aldersgrense: 12 år

Lene Marie forteller selv om sitt eget liv. Delvis i dialoger og monologer i de situasjonene der vi møter henne. Delvis i voice-over der hun går dypere inn i det hun vil formidle. Hun er tydelig på at hun vil oppfattes som menneske og som kunster, ikke kun som sin sykdom.

Sterkest er det likevel å bli vitne til hennes fortellinger om hvordan sykdommen holder henne i et fast grep det nærmest er umulig å komme seg ut av. Sykdommen blir et fengsel, og hun klarer ikke finne nøkkelen ut. Etter hvert ser det ut til at fotograferingen kan bli en slik nøkkel, men omstendighetene vil det ikke slik. Hun tar også opp hvordan det er å bli utsatt for tvangsbehandling.

Presentasjonen i filmen er holdt i samme lavmælte, men likevel skrikende tone som Lene Maries bilder. Den er lavmælt i den forstand at uttrykket er langsomt inviterende, og skrikende ved at det vi ser er uutholdelig. Og vi får se mange av Lene Maries egne bilder. De fleste selvportretter, men også Lene Maries portretter av andre. Flere av selvportrettene er nakne, i dobbel forstand. Utleverende. Grepet med å gjøre deler av filmen til en utstilling med disse fotografiene er godt. De gir oss et annerledes bidrag til å bli kjent med henne.

Regissørene Katja Høgset, Espen Wallin og Margreth Ohlin presenterer Lene Maries fortelling om seg selv i et rolig filmatisk tempo, hvor Susanne Sundførs musikk og i bildene nettopp understreker en estetikk som blir vakker i sin grufullhet. For det er ikke vakkert å se et ungt menneske dø. Men det er vakkert å se et menneske leve, og kjempe. Og det er mest dette vi blir med på i denne filmen.

Lene Marie Fossen var en reflektert og verbal kvinne som ønsket å dele sine erfaringer. Noe av hennes livsprosjekt var å forstå seg selv. Hva sykdommen besto i og hvordan den kunne bekjempes. Hennes bidrag til filmen er udiskutabelt. Hun forteller om sykdommen på en måte som gir oss andre innsikt. Derfor er dette en film å bli klokere av.

På den måten blir filmen et dobbeltportrett, som fanger både den syke og kunstneren. Regissørene holder seg klokelig i bakgrunnen, og lar Lene Marie selv være den verbale og visuelle budbringeren. Så bidrar de med de levende bildene og komposisjonen av historien. Det er denne arbeidsdelingen som skaper denne filmen, og som gjør den gripende og severdig.

«Selvportrett» er blitt en svært gripende film. Man går ikke uberørt ut av kinosalen.