Debatt ● Sølvi lillejord og Arild Bjørndal
Kunnskap fra barn må formidles til folk med innflytelse
Selv om voksnes kunnskap, både fra erfaring og forskning, er viktig for å støtte og hjelpe barn når det trengs, er barns egne erfaringer minst like viktige, skriver de to lederne i Forandringsfabrikken.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I mange av de «hjelpende» fagene har vi lenge arbeidet for at tjenestene skal bli mer kunnskapsbaserte. Det gjelder i barnehagen og skolen når vi på ulike måter prøver å støtte barn og unge i deres egen læring, i barnevernet når målet er en trygg oppvekst etter en utrygg start, i helsetjenesten når vi søker å forebygge, lindre eller behandle et helseproblem, i NAV når en vil hjelpe folk med nedsatt arbeidsevne og i politiet når en f.eks. skal finne beste måte å motvirke gjengkriminalitet på.
Det finnes imidlertid noe som er like viktig som kunnskap. I all hjelpevirksomhet er en avgjørende forutsetning for kvalitet hvordan vi interagerer med andre mennesker. Først og sist må vi møte hverandre med anerkjennelse. Vi må se den andre, prøve å forstå, og snakke sammen på en åpen og fordomsfri måte. Av og til må vi tørre å ta i bruk begrepet kjærlighet. Det er kanskje ikke så viktig for de middelaldrende å bli møtt med en kjærlig holdning, men det er ganske viktig for de eldre – og det er avgjørende for barna.
Vi arbeider dessuten i små og store organisasjoner, og innenfor mer og mindre bestemte rammer. Av og til må en bare akseptere at f.eks. ressurstilgangen er begrenset. Av og til må en varsle om det – det hjelper ikke med kjærlige holdninger og god kunnskap hvis rammene er håpløst trange. Da kan de ytre betingelsene ødelegge for god kvalitet.
Kunnskapsgrunnlaget er imidlertid også avgjørende for å treffe gode beslutninger, om den ene og om de mange. Både praksis- og policybeslutninger bør være velinformerte. Tre typer kunnskap er viktige. Empirisk forskning gir bl.a. kunnskap om hva som sannsynligvis vil skje hvis vi gjør det ene og ikke det andre. Summen av erfaringer fra mange elever eller pasienter etter at vi har prøvd ut en fremgangsmåte på en systematisk måte, i et forskningsprosjekt, kan være til stor hjelp.
Da er vi tryggere på om en bestemt pedagogisk metode eller et forebyggende tiltak faktisk fremmer læring eller forhindrer sykdom, og vi ser også tydeligere utilsiktede effekter. Oppsummerte erfaringer og råd fra fagfolk i praksis er den andre typen kunnskap, og den tredje typen er oppsummerte erfaringer og råd, i dette tilfelle direkte fra barn.
Som regel viser forskningen både fordeler og ulemper ved ulike tiltak, og «noen» må legge «noe annet» i vektskålen for at beslutningen skal bli god, i det enkelte tilfelle og på samfunnsnivå. «Noen» må mene noe om hva som er nyttig, basert på sine personlige erfaringer, opplevelser, verdier og meninger. Derfor er ærlige svar fra dem beslutningen gjelder – på spørsmålet «hva er viktig for deg?» – helt avgjørende for kvalitet i tjenestene.
På sitt beste er dette en god miks, som leder til vesentlig bedre beslutninger enn det f.eks. paternalismen gir oss (når rektor eller overlegen bestemmer at «slik gjør vi det her hos oss»). Vi vil at en god fagperson, som både mestrer sitt fag og fremstår som en kjærlig person, kombinerer forskningskunnskap med egne og profesjonsfellesskapets erfaringer – og i tillegg innhenter kunnskap fra den det gjelder, om akkurat denne personens behov, preferanser og verdier.
Da blir det en «kunnskapsbasert beslutning» – der objektive forskningsresultater suppleres med subjektive meninger. Det blir en velinformert beslutning «som er riktig for meg». På samfunnsnivå – når vi treffer beslutninger om mange – vil god forskning supplert med undersøkelser av hva som er viktig for grupper i befolkningen gi bedre retningslinjer og føre til bedre beslutninger.
Dette er vel og bra i teorien, men kan være vanskelig å etterleve i praksis. Alt for ofte mangler vi god forskning om hva det er nyttig å gjøre for å forhindre eller avhjelpe et vanlig problem, eller stimulere til vekst og modning. I mange spørsmål er det uenighet i fagfeltene om kunnskapsbildet. Ikke sjelden legger fagfolkene uforholdsmessig mye vekt på egen (usystematisk innhentet) erfaring. Av og til er systemene så dårlige at fagpersoner bare må gjøre så godt de kan. Og det hjelper selvsagt ikke hvor god kunnskapen er hvis folk behandles på en uvennlig måte.
Et særskilt problem er hvordan vi systematisk samler inn kunnskap fra mange barn om hvordan de opplever systemene som er laget for dem – og rådene de har for å bedre systemene. Det gjelder elever i skolen, barn i barnevernet, ungdommer i BUP, unge funksjonshemmede i møte med NAV, og fra ungdommer som har vært i klammeri med politiet. Det er viktig av tre grunner. For det første fordi det vi gjør overfor barn er så formende. For det andre kommer barn sjeldnere til orde enn voksne i vårt samfunn. For det tredje har barn, også som gruppe, rett til å bli hørt og til å påvirke, konkretisert bl.a. gjennom Barnekonvensjonen.
Hvordan kan vi da høre barn som gruppe, innhente deres erfaringer og råd, og gi barn og unge innflytelse over beslutninger som angår dem selv? Da må vi spørre dem selvfølgelig! Vi må være oppriktig interessert i svarene deres, skape trygge rammer når vi snakker med dem, enten det er i et klasserom eller i møte med politiet. Vi må stille dem relevante og forståelige spørsmål, eller på annen måte interagere med dem slik at deres informasjon og vurderinger kommer frem.
Disse dataene må vi nedtegne, kategorisere, oppsummere og publisere. Hele prosessen må være beskrevet, avtalt og gjennomført slik at funnene er etterrettelige. Får vi til det, kan vi samle kunnskap fra de små i barnehagen og tenåringene i skolen, fra barn hos helsesykepleier og ungdom i fosterhjem. Denne kunnskapen må formidles til folk med innflytelse og brukes til å forbedre tiltak og tjenester. Dette er Forandringsfabrikkens grunnleggende idé, og vi kan vise til mer enn ti års erfaring med å gjøre nettopp dette.