koronaDebatt

Kunne vi brukt pengene annerledes?

Hvilke andre og mer spissede tiltak kunne vi ha skaffet oss, dersom vi i stedet for å stenge ned samfunnet brukte pengene annerledes? Les NHH-prorektor Kenneth Fjells alternative «koronabudsjett».

Hvis vi var i en krig og sykehjem var nøkkelobjekter, ville Heimevernet sikret objektet med sperringer, skriver Kenneth Fjell. Da kunne innkjørselen til et norsk sykehjem ha sett ut som grenseovergangen ved Svinesund, der politi og militært personell passer grensen i forbindelse med koronapandemien. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Hvis vi var i en krig og sykehjem var nøkkelobjekter, ville Heimevernet sikret objektet med sperringer, skriver Kenneth Fjell. Da kunne innkjørselen til et norsk sykehjem ha sett ut som grenseovergangen ved Svinesund, der politi og militært personell passer grensen i forbindelse med koronapandemien. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Publisert Oppdatert

Det hersker unntakstilstand i vårt samfunn. Noen kaller det en krig mot en usynlig fiende som truer en betydelig del av vår befolkning – risikogruppene utgjør en tredjedel (1,6 millioner), men helt sikre er ingen. De fleste land synes å ha blitt tatt på sengen av den usynlige fienden og de fleste har stengt alt utenom kritiske funksjoner. Dette koster og staten har nylig nedsatt en ekspertgruppe med et betydelig innslag av professorer for å regne på de samfunnsøkonomiske kostnadene ved tiltakene. Det er viktig og riktig, men enda viktigere er det at kreative og erfarne hoder med ulike perspektiver kommer opp med de riktige alternativene for økonomene å regne på.

Generell nedstenging er ett alternativ, og kanskje det riktigste når man må vinne tid, men det er også svært kostbart og lite målrettet. Ifølge NHO koster dagens nedstenging bedriftene syv milliarder kroner i uken. Ekspertenes beregninger for den kraftigste luten, «slå-ned-hold-nede», synes å lande i omtrent samme område. Et relevant økonomisk spørsmål er hvilke alternative og mer spissede tiltak kunne vi skaffet oss for slike summer?

Noen sier det umulig å isolere risikogruppene. Mulig det er rett, men jeg har til gode å se en grundig drøfting av mulighetsrommet mellom ingenting og full nedstenging. Sverige har begrenset tiltakene til risikogruppene, men statsepidemiolog Anders Tegnell sier nå at de har mislyktes i å beskytte alders- og sykehjemmene til tross for at for det er akkurat det de «har forsøkt å forhindre på alle mulige måter». Likevel kom et forbud mot besøk på sykehjem først sist onsdag.

Hvis vi var i en krig og sykehjem var nøkkelobjekter, ville besøk vært utenkelig fra dag én av krigen. Heimevernet hadde sikret objektet med sperringer, kun autorisert personell ville fått adgang.

Kenneth Fjell, NHH

Usynlige fiender er ikke noe nytt i konvensjonell krig – der forekommer spioner, sabotører, femtekolonnister og terrorister. Hvis situasjonen tilser det, bor de stridende og støttepersonell på objekter som fort, leirer, kommandosentraler eller lignende. Helsearbeiderne og deres nærmeste støttepersonell er soldatene på denne krigens frontlinje. Man kunne satt opp bobiler ved sykehjemmene – innenfor smittevernsirkelen – og opprettet en turnusordning med karantene og testing som minimerte faren for at smitte skulle slippe gjennom.

Norge har knappe 1000 alders- og sykehjem som huser omtrent 40.000 av de mest sårbare til en årlig driftskostnad av omtrent 35 milliarder kroner. Ingen sier vi kan beskytte alle sykehjemmene, like lite som man fullgodt klarer å beskytte samtlige skip i en konvoi, men kanskje mange nok til å unngå kollaps av helsevesenet. Dersom tiltak a la dem foran hadde økt driftskostnadene til alders- og sykehjem med 50 %, ville dette tilsvart om lag 330 millioner kroner uken.

Da hadde man fortsatt hatt nær 6,7 milliarder kroner uken til målrettede tiltak for de 1,56 millioner øvrige personene i risikogruppene. Hva kunne man utrettet med mer målrettede tiltak for dem? Dedikerte og sikker transport ved behov; hjemlevering til dem som har hjem egnet for langtidsisolasjon; midlertidig bosetting i avsidesliggende hoteller som er lettere å «objektsikre» og bedre egnet for langtidsopphold for å nevne noen. Jeg har ikke fasiten, men alternativene som bør vurderes er mange – og igjen; man kan ikke beskytte samtlige like godt, men kanskje mange nok til at helsevesenet klarer å behandle alle mens resten av befolkningen er i arbeid.

Dette problemet er langt for stort for økonomer og medisinere alene. Tverrfaglige grupper kan være nyttige for å finne løsningsalternativer på et såpass sammensatt problem. Her kan man også trekke lærdom fra høyere utdanning. Ett eksempel er NTNUs tverrfaglige masterkurs «Eksperter i Team» som er obligatorisk for samtlige av dets fakulteter. Siste års tema har ikke inkludert pandemi, men jeg gjetter at det vil bli det til høsten. En fare for samfunnet er nemlig at den beste løsningen lå usynlig under steinen man ikke snudde. Like som fienden, er kostnaden ved dette også usynlig og økonomene har derfor gitt den et eget navn for å minne seg på den – alternativkostnad.