Birger Svihus, professor ved UMB. Fotografert ved hovedtrappa i Husdyrfagbygningen. Foto: Gisle Bjørneby
Birger Svihus, professor ved UMB. Fotografert ved hovedtrappa i Husdyrfagbygningen. Foto: Gisle Bjørneby

Ledelse uten krav til akademisk kompetanse?

Flere NMBU-professorer stiller spørsmål ved den akademiske kompetansen til sittende styreleder, Siri Hatlen, og flere av styrets medlemmer. De frykter manglende akademisk kompetanse blant eksterne styremedlemmer i sektoren.

Publisert   Sist oppdatert

Uavhengighet er et viktig prinsipp for universiteter og andre akademiske institusjoner. Ikke minst er det viktig at universitetene har en stor grad av frihet fra politisk styring, slik at de kan utøve sin rolle som formidlere av fakta og gode tanker uavhengig av skiftende politiske vinder.

Tradisjonelt har denne uavhengigheten vært sikret av at rektor har blitt valgt av universitetets egne akademiske medborgere, og at rektor har vært leder for universitetets styre. Denne styringsformen er under press.

Universitets- og høyskoleloven, som før hadde valgt rektor som normalmodell, er nå endret slik at ansatt rektor og ekstern styreleder er normalmodellen. Med mindre styret spesifikt vedtar noe annet, skal rektor med andre ord ikke lenger velges internt og være styrets leder, og styrelederen som den øverste lederen for universitetet skal hentes utenfor universitetet og oppnevnes av Kunnskapsdepartementet.

Det er blitt sagt mye klokt om hvordan en slik lovendring potensielt kan svekke universitetenes autonomi og tankenes frihet – for eksempel en utmerket kronikk av Ole Petter Ottersen i Aftenposten den 30. april – men dette er i praksis ikke det eneste problemet med at departementet utnevner øverste leder.

Inkompetent ledelse som følge av manglende forståelse av universitetenes komplekse natur er et like stort problem. Situasjonen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) kan dessverre brukes som et kroneksempel på dette.

Om departementet så absolutt vil styre universitetene, bør de i hvert fall ha respekt nok for de akademiske institusjonene til å oppnevne en øverste ledelse som forstår universitetenes unike kultur.

Birger Svihus
Vincent Eijsink, Åsa Frostegård, Stein R. Moe, Gaute Einevoll, Tor A. Benjaminsen, Lars Bakken, professorer NMBU

Fra 2014 ble Veterinærhøgskolen og Universitetet for miljø- og biovitenskap slått sammen til ett universitet. Til tross for stor motstand internt på institusjonene ble det besluttet at det nye universitetet skulle ha ekstern styreleder i en overgangsperiode, før vi igjen fikk tilbake enhetlig ledelse med valgt rektor i 2018.

Departementet utpekte en leder som etter tradisjonelle vurderingskriterier fremstod som svært kompetent, med en rekke styreverv og lederjobber i industrien på CV-en, samt formell lederkompetanse på høyt nivå i tillegg til en sivilingeniørutdanning. Problemet er bare at universitetene ikke kan styres på samme måte som en hvilken som helst industribedrift.

Tidligere rektor ved UiO har sammenlignet det å lede et universitet med å gjete katter (noen har til og med tilføyd «ville» her). Det er mye klok innsikt i denne metaforen. Nettopp som følge av at faget gjennom forskning, undervisning og formidling står i sentrum, står også professoren og andre akademisk ansatte svært sentralt ved universitetene.

På mange måter styres universitetene i praksis som en omvendt pyramide. Faglig briljans og relevans gjennom akademikernes arbeid har stor innflytelse på hvilken retning universitetet går, et prinsipp som til og med er nedfelt i universitets- og høyskoleloven gjennom hegningen om akademisk frihet.

Å lykkes som universitet krever endringsvillige, tilpasningsdyktige og drivende fagpersoner, med stor innsats og engasjement. Kloke ledere styrer derfor forsiktig, og sikrer at viktige vedtak er solid forankret i fagmiljøet. Når øverste leder er rekruttert innenfra er dette sjelden et problem. Da velges nemlig personer med solid akademisk kompetanse – gjerne med en professortittel.

Med førstelinjeerfaring vet dermed øverste leder at universitetets anseelse er helt avhengig av ansatte som brenner for faget og som er villige til å strekke seg langt utover det som forventes fra en offentlig ansatt i innsats for universitetet. Undersøkelser viser at en gjennomsnittsprofessor ved et norsk universitet jobber rundt 50 timer i uka.

Ved NMBU opplever vi nå en øverste ledelse som i stor grad ignorerer fagmiljøet, og som presser frem beslutninger som store deler av fagmiljøet mener er ødeleggende for universitetet.

Eksempelvis har det blitt satt i gang en stor omorganiseringsprosess, til tross for at vi allerede hadde en omfattende omorganisering i forbindelse med sammenslåingen for to år siden. Sterke protester både fra fagmiljø, instituttstyrere og dekaner møter døve ører.

Det er ironisk og illustrerende for den administrativt orienterte styringsiveren at omorganiseringen spesielt rammer de delene av NMBU som har lykkes svært godt de siste årene.

Styrets forslag til ny organisering vil dessuten reversere den synergien som var så viktig da vedtaket om flytting av veterinærmiljøet til Ås ble vedtatt i Stortinget. Mens nåværende organisering sikrer samarbeid mellom veterinærmiljøet og det biovitenskapelige miljøet gjennom felles fakultet, er styrets forslag at veterinærmiljøet blir en egen enhet i sitt nye bygg.

Den synergien som var en forutsetning for den største investeringen i universitetssektoren noensinne, gjøres dermed vanskeligere å oppfylle.

I interne diskusjoner har det blitt brukt sterke metaforer for å beskrive den nåværende styringskrisen. Men de fagmiljøene som flytter forskningsfronten kjennetegnes av et usedvanlig sterkt engasjement for faget og formidlingen av faget, og derfor oppleves en øverste ledelse med manglende faglig realitetsorientering som ekstra frustrerende.

Nåværende styreleder Siri Hatlen, i likhet med mange av styrets medlemmer, har ingen forskerkompetanse, og heller ingen erfaring fra å arbeide ved et universitet. Manglende forståelse for universitetenes unike struktur og kultur er derfor nærliggende som forklaring på hvorfor det bærer så galt av sted ved NMBU. Om departementet så absolutt vil styre universitetene, bør de i hvert fall ha respekt nok for de akademiske institusjonene til å oppnevne en øverste ledelse som forstår universitetenes unike kultur.