Et hamskifte

Men vi trenger å kunne si noe tydeligere om hva disse endringene går ut på. Vi må identifisere ikke bare den allmenne retning, men også de konkrete trinn eller avsatser.

Dessverre synes det som om de høyere utdanningsinstitusjonene i så måte drives hit og dit av politiske og teknologiske kastevinder. Det klattes litt her og bevilges litt der. En kan kanskje synes det er bedre å skalke lukene og holde fast i det en har. Det finnes mange interessenter i det som alt er på plass, men få talspersoner for det som skal komme – per definisjon.

Samtidig er det jo overmåte tydelig at kunnskapsarbeidet etter hvert antar varekarakter og at UH-institusjonene blir mer markedsrettet. Det trenger ikke bety at en må betale full pris for å være student, og redusert pris for PostDoc-oppholdet, slik det nå er lagt opp til i Australia. Det er nok at en innfører markedssimulering slik vi ser i Norge. Da blir det lett til at innovasjon settes lik markedsliberalisme og tradisjon lik forsvar av de akademiske verdier.

Det er ikke bare mulig, men nødvendig å komme forbi et slikt skisma.

Et godt sted å starte er studentenes arbeid. Selv om forskningsmuskelen trenes opp, vil den viktigste – hjertet – fortsatt måtte banke for undervisning og læring. Det krever en konkret analyse av politiske føringer, teknologiske muligheter, «samfunnsmandat» osv.

Her er et lite forsøk langs den galei:

Studentenes arbeid er som regel delt i fire aktivitetsformer: (1) institusjonell tilstedeværelse under lærers ledelse, (2) eget arbeid på eller utenfor institusjonen alene eller i grupper, (3) eget arbeid i ulike praksisordninger som i for eksempel sykepleierutdanning der 50 prosent av studiet består av slik praksis og (4) lønnet arbeid i det tilgjengelige arbeidsmarkedet. I kortform er disse arbeidsformene altså

• lærerdrevet
• egendrevet
• praksisdrevet
• inntekstgivende

Det er særlig det egendrevne arbeidet som endres av nettbaserte undervisningstilbud. Det skjer nå i formatene som utvikles for «Massive Open Online Courses» (MOOCs).

MOOC-organisering adresserer her det problem at studenter i større grad enn mange andre grupperer utsetter helt nødvendig arbeid. Det omtales populært som «skippertaksmentalitet». Alle som har studert kjenner det godt. Derfor er det en gjenganger i åpningstalene til nye studenter at det er det jevne arbeidet som gir resultater.

MOOC-teknologien innfører her to sentrale elementer: styrt progresjon og framdriftsanalyse. Den styrte progresjon oppstår når kursstoffet gjøres tilgjengelig i mindre enheter. Studenten må engasjere seg på ulike måter i arbeidet med den enkelte enhet før hun kommer videre til den neste (kalt «drip-feed» på engelsk). Ved dette genereres det også interaksjonsdata. De gir grunnlag for analyse (kalt «learning analytics») av framdriftsproblemer og svakheter i det digitaliserte lærestoffet.

En kan avdekke hvilke studenter som oppviser kritisk mangel på framdrift og som derfor kan gis ekstra oppmerksomhet, tilbud om støttetiltak m.v. Samtidig rører dette ved personvernhensyn og interessekamp mellom for eksempel forlag (som tilbyr digitale læreverk og lærepakker), Google/Amazon og utdanningsinstitusjonene.

Dette blir et viktig felt for denne egenskapen ved teknologien gir et direkte svar på utordringen med svak gjennomføring og studentfrafall. En er ikke markedsliberalist om en anerkjenner dette problemet som også har en klar økonomisk side.

En kan altså se dette som at MOOC-teknologien legger inn større grad av ytre struktur og styring i den delen av studentenes arbeidsdag der de tidligere har hatt styringsansvaret selv. Samtidig opprettholder MOOC-organisering fleksibilitet og frihetsgrader i forhold til når og hvor studentene gjør dette «hjemmearbeidet». De beholder beslutningsmyndigheten om arbeidet gjøres alene, i studentdrevne grupper, med bistand fra veiledere og Læringssenter eller liknende. Men det må gjøres.

Det er i tillegg avdekket store sprik i omfang, kvalitet, kategorisering og læringsutbytte av studentenes praksisperioder. MOOC-teknologien gir her nye virkemidler for å svare. Dette representerer en annen driver av betydning for profesjonsrettede utdanninger. Ved at praksis blir mer læringsorientert med løpende samspill online, vil en både avdekke og kunne gripe inn overfor svakheter i gjennomføringen.

For å skape tilstrekkelig engasjement gjør MOOC-teknologien seg nytte av sammensatte digitale tekster der det inngår lyd- og videoopptak av forelesninger. Det skaper variasjon. Disse tekstene brytes opp i kortere sekvenser og integreres med skriftlig stoff, stillbilder osv. i multimediale nettsider. Dette stofftilfanget gir så grunnlag for interaksjonene, dvs. flervalgtester, innsending med likemannsvurdering, quizzes osv. som omtalt over. Dette er en de facto digitalisering av de tradisjonelle lærerdrevne undervisningsformene.

Endringer i selvstudium og praksisordninger bidrar slik sett til en «tømming» av innholdet i det tradisjonelle lærerdrevne arbeidet. Forelesning er lite læringsfremmende. En kommer under press fra to kanter: Behovet for å strukturere hjemmearbeidet og forbedre timene. Dette er grunnlaget for «flipped classroom».

En kan i tillegg se for seg en noe lenger utviklingsbane der studentenes inntektsgivende arbeid blir nærmere knyttet til organiserte studier. MOOC-organisering tillater her stor variasjon i hvordan arbeidsdagen og arbeidsuka deles mellom jobb og studier. Den enkelte student, undervisningsinstitusjonen og arbeidsplassene vil tjene på at relevante arbeidsgiver, som for eksempel skoler, helseforetak og lignende, legger til rette for de facto integrasjon av jobb og studier med bibehold av fleksibilitet og variasjonsmuligheter.

UH-institusjonene bør nå utvikle konkrete programmer for et slikt hamskiftet og knytte egen organisering og tverrinstitusjonelt samarbeid til dem.