KRLE-seksjonen i lærerutdanningen ved OsloMet svarer professor Torkel Brekke om KRLE-fagets funksjon i samfunnet. Foto: Runhild Heggem
KRLE-seksjonen i lærerutdanningen ved OsloMet svarer professor Torkel Brekke om KRLE-fagets funksjon i samfunnet. Foto: Runhild Heggem

Religions- og livssynsfaget – stadig mer aktuelt?

KRLE. Fagforståelsen fra 1997 er ikke betegnende for KRLE-fagets formål og utøvelse i 2019. Torkel Brekkes kritikk, som for øvrig et relativt samlet forskningsmiljø i sin tid også stilte seg bak, rammer et fag som ikke lenger eksisterer, skriver KRLE-seksjonen i lærerutdanningen ved OsloMet.

Publisert

Den siste tidens debatt om KRLE-fagets plass i den norske skolen fikk nylig vind i seilene da professor i religionsvitenskap, Torkel Brekke, meldte seg på i ordskiftet. Brekke har flere innvendinger mot KRLE-faget, og basert på disse konkluderer han med at faget ikke lenger har en legitim plass i skolen.

Når Brekke og Aakvaag mener at KRLE-faget kan utgå til fordel for markedsøkonomi, juss og den norske modellen, forsterker de motsetningen mellom skolens viktige hovedoppdrag, fremfor å bygge bro mellom å utdanne barn og unge til et konkurransedrevet marked, og danningsoppdraget.
Aina Hammer
Seksjonsleder for KRLE-seksjonen på OsloMet

Å drøfte et skolefags legitimitet er alltid nødvendig, og knapt noe fag er blitt så grundig ransaket som KRLE. Men Brekkes argumentasjon blir dels irrelevant, da den ikke forholder seg til oppdatert kunnskap om fagets utvikling og innhold, ei heller til skolefagenes rammebetingelser og lærernes profesjonskompetanse.

I Dagsnytt 18 6. mars hevder Brekke at KRLE-faget er overbelastet og lider av en splittet personlighet fordi det både skal skape trygg forankring i kristen identitet og kulturarv, og samtidig lære barn og ungdom respekt og forståelse for mangfold.

Brekke viser her til et 24 år gammelt dokument (NOU, 1995:9 «Identitet og dialog») som nettopp fremhevet forankring i kristen kulturarv, samt identitetsformasjon og dialog i et tiltagende pluralistisk samfunn.

Men dette dokumentet, og fagforståelsen fra 1997, er ikke betegnende for fagets formål og utøvelse i 2019.

Faget ble revidert både i 2002 og 2005, og i 2007 ble Norge dømt for KRL-faget i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD). I dommen ble det spesielt understreket at undervisningen i faget skulle være objektiv, kritisk og pluralistisk, og forkynnelse og religionsutøvelse var utelukket.

Deretter fulgte navneendringen til RLE, med påfølgende oppdatert innhold og beskrivelse av formål. Med revisjonene på 2000-tallet forsvant også identitetsbegrepet slik det ble beskrevet i KRL i 1997, og forankring i kristen kulturarv ble til «kjennskap til den betydning kristendommen har som kulturarv for samfunnet vårt» (Udir, 2008, RLE). Dette er noe ganske annet, og synliggjør at Brekkes kritikk (som for øvrig et relativt samlet forskningsmiljø i sin tid også stilte seg bak) rammer et fag som ikke lenger eksisterer.

Brekke har i ulike kanaler tatt til orde for at «religionsfaget» kunne vært lagt inn under samfunnsfag. Vi mener Brekkes forslag tenderer til å undergrave lærernes faglige og didaktiske profesjonskompetanse. Erfaring og forskning viser at KRLE-undervisningen – og faglige diskurser knyttet til religion og religionsbegrepet – både blir feilaktig og mangelfull når samfunnsfagslærere uten religionsfaglig kompetanse skal håndtere fagstoffet.

Vi mener også at forslaget vitner om mangel på innsikt i de ulike fagenes rammebegrensninger med hensyn til timetall og innhold. Dersom mer innhold skal presses inn i samfunnsfag, er det åpenbart at dette faget enten må få betraktelig utvidet timetall, eller deler av eksisterende innhold i samfunnsfag må utgå til fordel for undervisning i religioner, livssyn, etikk og filosofi.

Det er særlig når Brekke tar opp religionsbegrepet og verdensreligionsmodellen at man savner kjennskap til fagmiljøets diskusjoner. Brekke mener at religioner i KRLE blir fremstilt som «en samling monolittiske størrelser, der noen enten tilhører den ene eller den andre religionen, eller aktivt ikke tilhører noen religion, og at dette virker sementerende og rart» (Vårt Land, 6. mars).

Det fagdidaktiske forskningsfeltet har i lang tid vært bevisst utfordringene som Brekke påpeker, og lærerutdanningene landet over har tatt dette inn over seg for lengst. Eksempelvis har vi ved OsloMet – storbyuniversitetet de senere årene uteksaminert hundrevis av KRLE-lærere som har opparbeidet seg en kompleks og nyansert forståelse av religioner og livssyn. Våre studenter rustes til å drøfte religiøst mangfold, religionsblanding og internt mangfold i religionene, de trenes i å dekonstruere verdensreligionsmodellen og undervise om religionenes individ-, gruppe- og tradisjonsnivå.

RLE-studentene vet at folkelig religiøsitet og elitenes forståelse av religion kan være svært forskjellig, og de trenes i å vurdere læreverkene med et kritisk blikk. Når elevene i den norske skolen undervises i KRLE av lærere med solid utdanning i faget, kan Brekke, og andre som måtte dele hans bekymringer, også være trygge på at læreren er trent i snakke om religioner, livssyn, etikk og filosofi på en måte som inkluderer alle elever, men som også våger å åpne et demokratisk uenighetsrom, hvor alles stemmer skal bli lyttet til og undersøkt. Endringer i policydokumenter er en langsom prosess, men de nevnte forbedringer og justeringer ser ut til å komme med stor tyngde inn i den nye læreplanen fra høsten 2020.

Brekke uttrykker støtte til sosiologen Gunnar Aakvaag, som tidligere har fremmet forslag om å droppe religionsfaget i skolen, og sier til Vårt land (6. mars) at «en bedre forståelse av samfunnsøkonomi er rett og slett viktigere.» Her posisjonerer Brekke seg i en diskusjon som dypest sett handler om syn på utdanningens formål. Den norske skolen preges i dag av en iboende, historisk akkumulert motsetning mellom å utdanne barn og unge til et konkurransedrevet marked, hvor faglig læring og påfølgende testing og rangering har bytteverdi i en markedsøkonomisk logikk.

På den andre siden har skolen et like uttalt danningsoppdrag hvor barn og unge skal stimuleres til å bli interkulturelt kompetente og demokratiske medborgere i en mangfoldig og globalisert kontekst. KRLE er kanskje skolens viktigste danningsfag hvis formål er å ruste elevene til å tolerere ulikhet, stille kritiske og undersøkende spørsmål, reflektere over etiske dilemma, og samtale med mennesker som har en annen tros- og livsynsoppfatning enn dem selv.

Når Brekke og Aakvaag mener at KRLE-faget kan utgå til fordel for markedsøkonomi, juss og den norske modellen, forsterker de motsetningen mellom skolens viktige hovedoppdrag, fremfor å bygge bro mellom de to.

KRLE er et ordinært skolefag som skal samle alle elever. Langt ifra alle land har et slikt fag, og det er all grunn til å være stolte av at Norge, helt fra det første steget bort fra den konfesjonelle modellen i 1997 og til den integrerende modellen vi har i dag, har utviklet et fag som er helt i tråd med Europarådets nyeste anbefalinger for framtidas religions- og livssynsundervisning (Signposts, 2014).

I lys av tiltagende pluralisering og globalisering synes det nærmest ubegripelig at det fremmes forslag om å frata elevene de nødvendige nøklene til å forstå og handle i verden omkring seg.

Innlegget er signert av Knut Aukland, Halldis Breidlid, Øystein Brekke, Silje Einarsen, Aina Hammer, Robert W. Kvalvaag, Åge Schanke, Heidi H. Tømmerås og Per Anders Aas og ble først publisert i Vårt Land 18. mars.

Siste fra Khronos forside: