For meg er denne klokkertroen på at større enheter automatisk fører til bedre kvalitet en feilslutning, skriver styremedlem ved NTNU, Kristin Melum Eide. Foto: Thor Nielsen / NTNU
For meg er denne klokkertroen på at større enheter automatisk fører til bedre kvalitet en feilslutning, skriver styremedlem ved NTNU, Kristin Melum Eide. Foto: Thor Nielsen / NTNU

Jeg stemte mot fusjon og ser fremdeles fusjonsvedtaket som en feil

Meninger. Struktur. Dette kan se ut som dystopiske spådommer og konspirasjonsteori, men i virkeligheten er dette helt naturlige konsekvenser av strukturreformen.

Publisert   Sist oppdatert

Den 11. februar arrangerte NTNU Strukturkonferansen 2019 i Trondheim, med overskriften «Større, sterkere, bedre? Norske universiteter og høyskoler etter strukturreformen». Det var innlegg og debatter gjennom hele dagen, og selv deltok jeg i et panel som hadde som tema «Blir det bedre forskning og utdanning etter reformen?»

Paneldiskusjonen ble aldri en reell diskusjon, bare en rekke urelaterte innlegg uten innbyrdes sammenheng. Vi i panelet fikk ikke noen felles spørsmålsstillinger å besvare; vi ble bare bedt om å holde svært korte innlegg som kunne sortere under panelets tittel.

Fusjonsvedtaket var et vedtak som la til rette for enda mer toppstyring i sektoren, og større avstand til makta.
Kristin Melum Eide
Styremedlem NTNU

Jeg fikk heller aldri det mest åpenbare spørsmålet, det som ganske sikkert var årsaken til at akkurat jeg ble spurt om å sitte i dette panelet: Jeg satt i NTNUs styre da fusjonsvedtaket ble banket igjennom, og var en av de fem som stemte i mot fusjon. Jeg var også åpenlyst kritisk etter fusjonsvedtaket: «Styremedlem ved NTNU Kristin Melum Eide understreker at hun ikke ønsker omkamp, men er likevel full av motforestillinger. Mens høyskolene skal tilby korte og spissede utdanninger tilpasset sin region, skal universitetene være forskningstunge og med spesielt ansvar for grunnforskning. Hun frykter at begge disse mandatene blir svekket» (Bergens Tidende 28.02.15).

Min gode styrekollega, Bjarne Foss, har klart tilkjennegitt at han i mellomtiden har skiftet standpunkt i fusjonsspørsmålet, nå sist da Forsknings- og utdanningskomiteen var på besøk ved NTNU: «Vi tapte 6 mot 5 i NTNUs styre. Jeg skal være raus og ydmyk nok til å si at jeg tok feil, fortalte prorektor Foss til stortingsrepresentantene» (Universitetsavisa, 7. februar).

Bjarne Foss er i dag altså prorektor for forskning, mens jeg er gjenvalgt i styret. Mot dette bakteppet ville det vært svært naturlig å spørre om også jeg i mellomtiden har skiftet mening: «Nå kan vel du også innrømme at fusjonen var riktig, og at ansattrepresentantenes motstand var feilslått?»

Er fusjonsvedtaket blitt «riktig»? Det kan kanskje ikke utelukkes a priori at jeg også hadde skiftet sinn, hvis jeg også hadde trådt inn i ledelsen. Men jeg tror det ikke. Fra mitt ståsted i dag ser jeg fremdeles fusjonsvedtaket som en feil. Dette er ikke et synspunkt jeg flagger ofte, fordi jeg mener at omkamper og «hva var det jeg sa»-retorikk er slitsomt, forfeilet og lite konstruktivt. Nå respekterer vi vedtaket og gjør vi det beste vi kan ut av fusjonen, det er det eneste riktige. Men siden jeg aldri fikk dette spørsmålet i panelet, kan jeg stille det selv – og svare på det.

Hvorfor mener jeg fusjonsvedtaket var en feil? Mens Bjarne Foss, og Helge Holden (en annen god styrekollega under «fusjonsstriden») framhevet at fusjonsvedtaket var spikeren i kista for NTNUs ambisjon om å være Norges ledende forskningsuniversitet (Universitetsavisa 4.2.15), var det det for min del viktigere at de langsiktige konsekvensene av en fusjon ikke var utredet, verken for «gamle NTNU» internt eller resten av sektoren. Det var aldri noe ordentlig svar på hva fusjonen skulle være til, bortsett fra slike festtalevendinger som å «øke kvalitet i forskning og utdanning».

I ettertid er det lett å se hva fusjonsvedtaket skulle være til: Å låse opp strukturreformen som utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen og hans meget handlekraftige statssekretær Bjørn Haugstad ville ha gjennomført. Når NTNU gikk inn i en såpass ekstrem fusjon, særlig fra et geografisk synspunkt – hvem skulle så finne gode argumenter for å nekte?

Fusjonsvedtaket var også et usolidarisk vedtak. Det innebar en ensretting og overkjøring av de tidligere høgskolene, som i ytterste konsekvens, med stor sannsynlighet, vil måtte oppgi sin eksistens helt og holdent.
Kristin Melum Eide
Styremedlem NTNU

For meg er denne klokkertroen på at større enheter automatisk fører til bedre kvalitet en feilslutning. Den finner heller ikke støtte i forskningen på området. Mari Elken og Sabine Wollscheid, begge forskere ved NIFU, viser i et innlegg i Khrono til både tidligere og helt nye studier fra NIFU når de påpeker at «det finnes lite empirisk grunnlag for å si at større universitetsinstitutter gir bedre forskningsproduksjon» og at «både små, mellomstore og store enheter kan ha høy publiserings- og siteringsrate». Det samme gjelder for utdanningskvalitet; selv om man kan argumentere for det fordelaktige i en viss minstestørrelse, er det «lite som tyder på at størrelse i seg selv vil gi bedre kvalitet, og fagmiljøer av svært ulik størrelse kan ha et aktivt og reflektert forhold til utdanningskvalitet» .

Etter strukturreformen har vi en situasjon hvor regionalt tilpasset utdanning basert på de tidligere lærerseminarene og distriktshøgskolene, opprettet og lokalisert ved stortingsvedtak, legges inn under større læresteder. Det skal være opp til styrene selv å vedta hvor mange studiesteder og campuser en skal ha, og hvilke utdanninger som skal tilbys der (Forskerforum 8.2.19).

Så lenge vi ikke har hatt en større utredning om hvilken arbeidsdeling det skal være universitetene i mellom, slik vi før naturlig hadde mellom høgskoler og universitet, vil det være markedskreftene som rår. Og da vil det være volum som teller: Generiske studieprogram (gjerne på engelsk) som kan tiltrekke seg mange studenter nasjonalt og internasjonalt. Lokale særegenheter må dermed files ned, lokalt tilpassede retninger i nær forbindelse med lokalt arbeidsliv må nedskaleres – om de ikke finansieres utenfra, f.eks. av den aktuelle næringen selv.

Siden det (litt forenklet) er studiepoengene som primært finansierer resten av virksomheten ved et universitet, bl.a. forskning, må de fagene som trekker få studenter nedlegges, slik vi i dag ser med språkfagene. Videre spår jeg at vi om få år vil få se en oppblomstring av mer generiske utdanninger. I forlengelsen av dette ligger det at flere ressurser må allokeres til studiepoengproduksjon, særlig retting og tilbakemelding til studenter. Det er også en klart uttrykt forventning om at flere ansatte skal få førstestillingskompetanse, noe som krever enda flere veiledningsressurser.

Hvor skal disse ressursene hentes fra? Sannsynligvis fra den enkelte ansattes forskningstid, som jeg antar vil bli gjenstand for individuelle forhandlinger. I beste fall baseres tildelingen på dine tidligere meritter. I verste fall er det uansett studieprogrammets størrelse, enhetens økonomi og veiledningsbehov, samt ekstern finansiering, som avgjør forskningstiden din. Som alltid når skjønn er involvert, må det påregnes større innslag av beslutningstakers personlige sympatier. Dette kan se ut som dystopiske spådommer og konspirasjonsteori, men i virkeligheten er dette helt naturlige konsekvenser av strukturreformen.

I alle regjeringens reformer er det en ting som går igjen: lokal medbestemmelse erstattes av toppstyring. Fagfolk får mindre å si, konsulenter og byråkrater får mer. Også på NTNU opplever de ansatte økt toppstyring (NIFU-rapport, Universitetsavisa 31.01.19). På grasrotnivå går flinke folk og blir motløse og handlingslammet fordi de ikke blir hørt, sett eller anerkjent. Medbestemmelse og tillit er stadig mer abstrakte konsept. Og her er vi ved sakens kjerne, for meg: Fusjonsvedtaket var et vedtak som la til rette for enda mer toppstyring i sektoren, og større avstand til makta.

En skulle kanskje tro at akademia ville oppvise større motstand mot denne utviklingen enn andre sektorer, men tvert i mot: Forskerforbundets medlemmer opplever lavere grad av medbestemmelse og innflytelse på styring av virksomheten, og en høyere grad av standardisering og kontroll enn ansatte i tilsvarende statlige virksomheter, med tilsvarende utdanningsnivå (AFI-undersøkelse høsten 2018). Dette virker fullstendig urimelig, gitt at vi innehar «særlig uavhengige stillinger», men dette er tallenes klare tale.

Fusjonsvedtaket var også et usolidarisk vedtak. Det innebar en ensretting og overkjøring av de tidligere høgskolene, som i ytterste konsekvens, med stor sannsynlighet, vil måtte oppgi sin eksistens helt og holdent. Strukturreformen er ikke verst for NTNU som bedrift. NTNU fikk masse goodwill av regjeringen fordi vårt styrevedtak var nøkkelen til å låse opp strukturreformen. Det var et viktig politisk vedtak, med mektige krefter bak. Slik sett hadde nok enhver motstand vært forgjeves – vi ansattrepresentanter hadde rett og slett ikke fått lov til å sabotere Røe Isaksens og Haugstads kongstanke.

I vår «vidunderlige nye verden» er alt bedre, om det bare blir større: Større volum er svaret! Større studieprogram er svaret! Større fagmiljø er svaret! Større universitet er svaret!

Men hva var spørsmålet?