Krisens legitimitet – hvordan ser samfunnet ut etter koronakrisen

Under kriser og konflikter blir et samfunns underliggende strukturer og maktforhold ekstra tydelige. Myndigheters makt til å legge begrensninger for handlefrihet blir synlig. Det samme blir medienes makt til å forme informasjon, og til å kritisere eller legitimere myndighetenes maktutøvelse. Tydelig blir også både folkemakten når nye normer for hva som er riktig og galt vokser frem, og ikke minst en form for teknologisk makt for å innhente informasjon og utøve kontroll.

Kriser utgjør et mellomrom; mellom den situasjonen og de normer og regler som gjaldt før krisen og de som skal gjelde etter at den er over. I sosialantropologien vil situasjonen omtales som liminell. Begrepet kommer fra studier av overgangsritualer, altså ritualer som har som funksjon og markere overganger som er viktige i et samfunn - for eksempel har konfirmasjonen tradisjonelt en viktig overgang fra barn til voksen.

Forenklet sagt så har alle slike ritual tre faser: Først skjer det et brudd med gamle statuser. Deretter går man inn i en liminell fase hvor hverken gammel eller ny status gjelder, og til slutt kommer man ut på andre siden med ny status. Overgangsritualene markerer fasene tydelig og alle involverte kjenner dem igjen. I overført betydning kan man se en krise som en slik overgang – fra tiden før og etter korona, og som en situasjon med stort potensial for endring. Det er mange eksempler på store samfunnsendringer som har fulgt slike situasjoner. Økningen av sikkerhetstiltak etter terrorangrepene 11.09.2001 (for eksempel sikkerhetskontroll på flyplasser) er ett. Hvilke samfunnsendringer vil vi se i kjølvannet av koronasituasjonen?

Situasjonen vi er i gjør noe med både behovet og toleransen for kontroll. Samtidig befinner vi oss altså i en liminell situasjon hvor det er et potensial for endring i viktige strukturer i samfunnet. Vi er i en ekstraordinær situasjon som krever ekstraordinære tiltak – men den kan også legitimere endringer som situasjonen og ikke minst den nye hverdagen vi etterhvert får egentlig ikke krever. At presidenten i USA langer ut mot internasjonale organisasjoner, politiske motstandere og media er ikke noe nytt. At han bruker koronakrisen som grunnlag for trusler om å oppløse begge kamre i kongressen er nytt, og ville vært utenkelig uten krisens legitimitet.

Også i det digitale rom ser vi at krisen åpner opp for omveltning. I Norge lanserer FHI nå appen Smittestopp for digital smittesporing, utviklet på bestilling fra norske myndigheter. Appen er et krisetiltak som både skal spore om enkeltpersoner har vært i nærheten av smittebærere, og bruke anonyme data for å måle effekten av de tiltakene som har vært innført. Appen vil være et viktig smittetiltak, men i krisen kan det oppleves nærmest som et moralsk ansvar å laste ned appen slik at den virkelig skal fungere presist, og dette valget vil gi legitimitet til neste gang det vurderes å innføre overvåkningstiltak. FHI sin app er i seg selv ikke det store spørsmålet – vi overvåkes allerede gjennom apper og programmer vi bruker fra før – men teknologien må forstås som del av en lengre utvikling som i denne situasjonen både blir legitim og noe som etterspørres. Når situasjonen på kort sikt gjør det viktig å handle raskt, blir det desto viktigere å legge til rette for prinsipiell ettertenksomhet på lang sikt.

Debatt

Hva savner jeg i denne situasjonen? Fellesskapet.

Google og Apple har sett den samme situasjonen, og gjennom et mildt sagt uvanlig samarbeid har de to gigantene utviklet en egen løsning for smittesporing. Det kan tenkes at Google og Apple har funnet hverandre i et genuint ønske om å hjelpe menneskeheten i en krise, men disse aktørenes inntog bidrar uansett til å skape en ny nisje i et marked for overvåkning. Det er ingen grunn til å ta for gitt at dette markedet kommer til å dø ut sammen med sars-cov-2, og det er heller ingen grunn til å tro at ikke Google og Apples felles produktutvikling kan etablere både dominans og presedens for denne formen for teknologisk overvåkning. Muligheten for denne typen overvåkning har vært tilstede lenge, men i et demokrati som Norge ville befolkningen neppe akseptert innføringen av den uten at den var legitimert i en krise som den vi befinner oss i nå.

Hva skjer når krisen er over? På vei ut av koronakrisen vil det være vanskelig å si når faren egentlig er over. Det vil være vanskelig å definere når man er ute av den liminelle fasen, når en ny hverdag er kommet og strukturene er faste igjen. De ekstraordinære endringene skal være midlertidige, og kun til for å håndtere en ekstraordinær situasjon. Men det begynner å bli tydelig at situasjonen ikke er så midlertidig som legitimeringen av ulike tiltak og endringer tar utgangspunkt i. Sars-cov-2-viruset må håndteres i måneder og kanskje år, men det vil forsvinne.

Den generelle risikoen for pandemier vil derimot bli igjen. Det er derfor ingen grunn til å tro at alle de strukturene som vokser frem under kriser, automatisk oppheves når krisen en gang er over. Valgene vi tar i en gitt situasjon legger føringer for fremtidige situasjoner. Plutselig kan det ekstraordinæres premisser ha erobret det ordinære. Midlertidige maktforskyvinger kan forlenges, innbyggernes aksept og til og med forventning til å bli overvåket og kontrollert ser ut til å øke.

Akkurat nå er den nye hverdagen er i støpeskjeen. Det er altså ikke slik at vi kan vente på at normalsituasjonen snart skal komme tilbake til oss, vi er allerede i gang med å produsere en ny form for normalitet. Det er viktig å benytte veien ut av den ekstraordinære situasjonen til å ta de prinsipielle diskusjonene om forholdet mellom sikkerhet og frihet og mellom kortsiktige og langsiktige problemer. Viruspandemier går over. Kulturelle og samfunnsmessige konsekvenser av unntakstilstanden gjør ikke nødvendigvis det.