Debatt

Hva savner jeg i denne situasjonen? Fellesskapet.

Viruset har gjort oss svært klar over at det felleskapet og flokken som teller, skriver rektor ved UiT Norges arktiske universitet, Anne Husebekk.

Vi vet at vi ikke vil trives med fulldigitalisering av universitetet, skriver Anne Husebekk.
Vi vet at vi ikke vil trives med fulldigitalisering av universitetet, skriver Anne Husebekk.
Publisert

I seks uker har arbeidsplassen vært hjemmekontor. Et hjemmekontor med hjemmelaget skrivepult i form av en lang hobbyplate med en skuffeseksjon fra bruktbutikk i Grønnegata på 70-tallet og en bitteliten dataskjerm der kommunikasjon med kollegaer finner sted nesten uavbrutt gjennom hele dagen. I likhet med mange andre, er jeg blitt godt vant til Skype, Teams, Zoom, Face Time og andre videomøteplattformer. Bortsett fra daglige lufteturer og enkle handleturer, er det hjemmekontoret som er min base, det er her jeg bruker tiden min nå.

Hva savner jeg i en slik situasjon? Jeg savner fellesskapet. Jeg savner møtet med mennesker. Møter der ideer og muligheter blir diskutert, møter der samhandling skaper kreativitet og gode løsninger. Jeg savner diskusjoner, meningsutvekslinger, møter over kaffekoppen, vandring gjennom campus i Breivika der studenter og ansatte hilser og smiler eller kommer med en kritisk kommentar. Jeg savner lune Alta, Harstad og Narvik – pulsen i UiT som nå er distribuert til hjemmekontor både for studenter og ansatte.

Koronapandemien har gitt oss en ny erfaring, en dyrekjøpt erfaring. Viruset har gjort oss svært klar over at det felleskapet og flokken som teller. Det er i møte med andre mennesker kreativiteten har gode vilkår, det er håndtrykkene, klemmene og klappet på skulderen som gjør oss energiske og villige til å yte ekstra, se nye løsninger, utløse emosjoner.

Vi vet at vi ikke vil trives med fulldigitalisering av universitetet. Vi vet at det beste er å møtes; gode og dårlige kollegaer, studenter for inn- og utland, samarbeidspartnere innenfor og utenfor universitetet. Vi trives egentlig best med meningsutvekslingene, enigheten og uenighet, den akademiske diskusjonen i møte med kollegaer og studenter rundt et bord.

Vi vet at en gang er vi tilbake til livet før 12.3, men vi vet ikke når det skjer. Vi vet at den norske strategien bidrar til at de fleste er uten immunitet mot Covid-19 – vi har ikke vært i en smittesituasjon og vil være mottakelig for smitte av viruset. Det betyr at enten skal den norske befolkningen langsomt smittes slik at helsevesenet kan ta seg av et rimelig antall alvorlig syke, eller at en vaksine blir tilgjengelig og vi kan opparbeide beskyttende immunitet etter vaksinering. Vi er minst et år unna en slik vaksine. Det betyr at det sannsynligvis blir reiserestriksjoner og andre smitteverntiltak i en lang periode fremover.

Vi må gjøre det beste ut av situasjonen. Ved UiT er det ingen permitteringer. Studentene får undervisning og eksamen går nesten som normalt. Mandag kan noen studenter igjen være i laboratorier og arbeide med kunstfaglige prosjekter. Det blir helt sikkert varige endringer også i en normalsituasjon etter koronapandemien. Vi vil bevare godt etablerte digitale løsninger. Det kan bety mindre reisevirksomhet. Og mindre miljøavtrykk.

Men vi kommer også til å sette mer pris på å møte flokken, møte hverandre, tørre å klemme og håndhilse, tørre å være spontane. Mennesker er sosiale og livet bak dataskjermen kan ta på i lengden. Vi må bevare R<1, sier Helseministeren og Folkehelseinstituttet. En dag er viruset borte, og vi kan gjenoppbygge gleden ved å møte hverandre, nærhet og kreativitet slik vi nå er smertelig klar over at vi liker så godt!