Reagerer på lovfesting av blindsensur ved klage

Førsteamanuensis Jens Petter Berg ved Høgskolen i Oslo og Akershus har skrevet åpent brev til utdanningskomiteen på Stortinget om lovfesting av blindsensur som eneste tillatte klagesensurordning.

Her følger hans brev i sin helhet:

«Regjeringens forslag om lovfesting av blindsensur som eneste tillatte klagesensurordning (Prop. 59 L avsnitt 5.3) styrer UH-sektoren i en retning som gir mer tilfeldighet og lavere kvalitet i sensurarbeidet.

1. Oversikt

Jeg vil med dette tilrå komiteen ikke å gi sin tilslutning til lovforslaget i Prop. 59 L (2013–14) avsnitt 5.3 om å endre Universitets- og høgskoleloven 1.4.2005 nr. 15 (heretter UH-loven) § 5-3(4), ved tilføyelse av en ny tredje setning, som lyder: «Ved ny sensurering skal sensorene ikke få opprinnelig karakter, sensors begrunnelse for denne eller studentens begrunnelse for klagen.»

Med denne tilføyelsen ønsker Kunnskapsdepartementet å lovfeste såkalt blindsensur som eneste tillatte behandlingsform av klager over karakterfastsettingen ved eksamen, mens gjeldende lov, se UH-loven § 3-9(7), overlater til den enkelte institusjon å velge mellom (a) ny sensurering i form av blindsensur og (b) klagebehandling hovedsakelig etter reglene i Forvaltningsloven 10.2.1967.

Departementets formål med lovendringen er tredelt: (i) å lovfeste «én felles ordning» for klagesensuren, (ii) å sørge for «best sikkerhet for en upartisk vurdering» og (iii) å velge den modellen som «får støtte fra de fleste av høringsinstansene», se Prop. 59 L s. 43 avsnitt 5.3.4.

Etter mitt syn styrer departementet med sitt lovforslag UH-sektoren i en retning som gir mer tilfeldighet og lavere kvalitet i sensurarbeidet. I fortsettelsen begrunnes dette standpunktet nærmere.

2. Behovet for én felles ordning for klagesensur

Jeg følger departementet og flertallet av høringsinstansene i standpunktet om at det er ønskelig å lovfeste konkret hvilken av de to klagesensurordningene som i dag praktiseres i UH-sektoren som for framtida skal gjelde, dersom en student ikke er fornøyd med sensuren, istedenfor å overlate valget mellom de to ordningene til den enkelte institusjon. I likhet med flere av høringsinstansene er jeg opptatt av å framheve sammenhengen mellom valg av klagesensurordning og det overordnete kravet til eksamen og sensur som er formulert i UH-loven § 3-9(1), nemlig at studentenes kunnskaper og ferdigheter «blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte». I et rettssikkerhetsperspektiv må det være klart ønskelig å lovfeste den klagesensurordningen som man alt i alt mener er den beste. Men mitt syn er at blindsensur ikke fremmer det nevnte målet i UH-loven § 3-9(1).

3. Hvilken klagesensurordning gir best sikkerhet for upartisk vurdering? Og hva er den kvalitetsmessig beste klageordningen?

Både Universitet i Oslo og Det juridiske fakultet i Bergen har i sine høringsuttalelser i klare ordelag forsvart ordningen med åpen klagebehandling etter mønster fra Forvaltningslovens klageregler. Jeg er enig med sistnevnte institusjon når den i sin høringsuttalelse skriver at «blind sensur er ingen klagebehandling, men bare en frittstående «second opinion», og gir verken økt kvalitet ved bedømmelsen eller noen meningsfull tilbakemelding … til studenten, førstehånds sensor eller institusjonen».

Å foretrekke blindsensur av klager kan hevdes å være forankret i den feiloppfatning at den ordinære sensuren knapt lar seg begrunne med rasjonell argumentasjon, som kan gjøres til gjenstand for pro- og contraargumentasjon ved klagebehandling etter velkjente forvaltningsrettslige regler. Denne misforståelsen har på en uheldig måte en viss støtte i ordlyden i den gjeldende § 5-3(4), ved at bestemmelsen ikke rett og slett lovfester at det skal være klagerett etter Forvaltningslovens bestemmelser, men isteden i andre setning bestemmer at «[n]y sensurering skal [etter skriftlig klage fra studenten] foretas» (kursivert her).

I proposisjonen på s. 43 pkt. 5.3.4 første avsnitt har departementet gjengitt hovedfunn fra den kartlegging som Universitets- og høgskolerådet (UHR) i 2010–2011 foretok av klagesensuren ved 40 UH-institusjoner. Et nøkkelfunn her var at blindsensur førte til flere endringer av sensuren enn ordinær, forvaltningsrettslig klagebehandling, henholdsvis 34 % mot 22,5 % endringer. Men minst like viktig er det etter mitt syn at det var markant flere endringer både til gunst og ugunst ved blindsensur. Mens det ved ordinær, forvaltningsrettslig klagebehandling var 16,6 % endringer fra ikke bestått til bestått, var det 36,3 % endringer ved blindsensur. Motsatt vei, fra bestått til ikke bestått, var det ved ordinær, forvaltningsrettslig klagebehandling 15,2 % endringer, og 26,6 % endringer ved blindsensur.

På grunnlag av disse tallene fra UHR-undersøkelsen lar det seg knapt hevde at den ene eller andre klagesensurordningen gir en mer upartisk vurdering enn den andre. For økningen i tallet på endringer ved blindsensur kan like gjerne ses på som en indikator på mer tilfeldig sensur i klagerunden.

Sjøl om sensurvurderinger kan innebære bruk av skjønn i stor utstrekning, er det i Prop. 59 L ikke framlagt overbevisende argumenter for å forkaste den ordinære forvaltningsrettslige klageordningen som ellers i samfunnet gjennom mange tiår har vært foretrukket for å sikre borgernes rettigheter overfor myndighetene, også i forvaltningssaker som involverer stor grad av skjønnsutøvelse. Ved at studentene ved ordinær, forvaltningsrettslig klagebehandling må oppgi minst én grunn for misnøyen med sensurresultatet, tvinges de ordinære sensorene til å begrunne sin sensur. Dermed får klagesensorene argumenter fra begge sider, og slik det best mulige grunnlaget for å forbedre sensurvurderingen i en klagerunde. Istedenfor å lovfeste en ordning med blindsensur, som forbyr klagesensorene å lytte til argumentene for og mot den opprinnelige sensuren, burde UH-lovens klageregler heller vært tydeliggjort i en retning som klarere enn i dag angir at klagesensuren skal skje på grunnlag av studentens kritikk av den opprinnelige sensuren og de ordinære sensorenes forsvar for sin vurdering av prestasjonen under eksamen.

4. Hvilke slutninger gir resultatet av høringsrunden grunnlag for?

Departementet hevder å ha satset på den modellen for klagebehandling som «får støtte fra de fleste av høringsinstansene». Formodentlig har det vært tungtveiende at Norsk studentorganisasjon (NSO) anbefaler blindsensurordningen. For min del ville jeg legge atskillig mer vekt på at tilbakemeldingene fra UH-sektoren er sprikende, at flertallet av UH-institusjonene slik tallene fra UHRs undersøkelse viser har valgt å fastholde den tradisjonelle ordningen med åpen, forvaltningsrettslig klagesensur, og at de to eldste juridiske fakultetene og deres moderinstitusjoner på UiO og UiB i meget klare ordelag forsvarer den åpne, forvaltningsrettslige klagesensurordningen som den mest betryggende.

5. Konklusjon – mitt råd til komiteen

Allerede Universitets- og høgskolerådet (UHR) ga i sin høringsuttalelse uttrykk for usikkerhet rundt departementets valg av klagesensurordning, blindsensur, som ble foreslått i høringsnotatet.

Etter min vurdering har ikke departementet i Prop. 59 L levert en overbevisende begrunnelse for å tvinge alle UH-institusjoner til å satse på blindsensur som klageordning. Jeg vil derfor slutte meg til det forslag til lovfesting av en ordning med åpen klagesensur etter mønster av Forvaltningsloven, som Det juridiske fakultet i Bergen fremmet i sin høringsuttalelse, og hvor ny tredje og fjerde setning i § 5-4(3) gis følgende ordlyd (og gjeldende tredje setning følgende blir ny femte setning følgende):

«Klagenemnda skal bli gjort kjent med den karakter som er påklagd, den begrunnelse som eventuelt er gitt for opprinnelig sensur, og eventuelle generelle retningslinjer for bedømmelsen. Klagenemnda og studenten skal ha kopi av den innleverte besvarelsen med eventuelle påførte sensorkommentarer, og studenten skal gis anledning til å kommentere disse.»»

Les også: Bare 1 av 4 får ekstern sensur

Les også: Nasjonalt fuskeregister kommer til høsten