Fra 8.marstog til nudes

Kvinners stilling i Norge er sterk er vi blitt fortalt. Vi som er vokst opp med 68’ ere som foreldre er fostret opp med tanken om at menn og kvinner er likeverdige og at de dermed skal være likestilte. For oss er det blitt en selvfølge. Vi er vokst opp i brune, oransje og grønne barneklær. Vi hadde lilla vegger på barneværelset og brune stuetak, satt i barnevogn i demonstrasjonstog, hadde restegarnsgenser og sleng i buksa. Rosa og lysblått hørte ikke til vår verden. Vi tok det som en selvfølge at biler og dukker var leketøy for alle.

Men det var da. Vi var resultater av den andre feminismebølgen og trodde at bølgen hadde oversvømt siste rest av fordommer. Vi trodde ikke på våre mødre når de sa til oss i ungdomstiden: «Ikke slapp av – vær på vakt – for kampen er ikke over!» Men vi vokste opp, vi også. I dag er vi mødrene. Og barneklærne er igjen blitt rosa og lyseblå.

Husmødrene fra femtitallet er erstattet av bloggende cupcake-bakende unge som hevder at de selv velger å være hjemme med barna – for mannen, som jobber. Hvor pensjonspoengene blir av eller hvilken trygghet de har i tilfelle dødsfall eller skilsmisse bekymrer dem ikke. De er ennå unge. 

Ethvert menneske og enhver epoke har sine utfordringer. I dag står vi ovenfor utfordringer vi ikke egentlig tror på. For kvinners stilling i Norge og i vesten er ikke så sterk som vi liker å tro. Dette på tross av svangerskaps-permisjonsrettigheter, barnehageplasser og krav om kvinnerepresentasjon i styrer.  For under overflaten ulmer det. Det skylles i disse dager en bølge innover sosiale medier der svært unge jenter, ja til og med barn ned i 9 års alder blir presset til å sende såkalte «nudes».

Politiet varsler om et stadig mer seksualisert syn på jenter og om lovbrudd på de fleste ungdomsskoler. Jentene utsettes for baksnakking, mens andre fråtser i unges ulykke. Iscenesettelse på nett, rolleforståelse og sammenhengen mellom den digitale og virkelige hverdagen er kompleks – særlig for unge i tidlig pubertet.

Vi vet at språket konstituerer tanken, så språkbruken vi omgir oss med burde bekymre oss. Begrepene «jentearmhevinger» og «guttearmhevinger» blir brukt i kroppsøvingstimene på norske skoler. Språket som brukes om kvinner også i offentligheten kan stadig overraske oss og vi vet at hverdagsseksismen er så utbredt at vi ikke ser den.

Likevel er det faktisk vanskelig å snakke om kvinnedag i 2017 i Norge, fordi enkelte hevder at dagen har utspilt sin rolle, mens mange kvinner ureflektert knipser daglige «selfies» med trutemunn og innsug i kinnene. Lytt til skuespiller Emma Watsons kloke ord ved lanseringen av «He for She»-kampanjen til FN, når hun forteller om hvordan jenter i dag blir systematisk diskriminert i filmindustrien og i hverdagen:

Innlegget fortsetter under videoen.

Se også Always sin reklamekampanje #likeAGirl, som problematiserer nettopp hvordan vi assosierer uttrykket «jente» med negative kvaliteter. Se, lytt og lær om din egen samtid. Få øynene opp.

Begrunnelsene for å bedre kjønnsbalansen er tuftet på både et rettferdighetsargument og den kjensgjerning at mennesker velger sine liv ut fra samfunnsmessige strukturer og forventninger, like mye som etter egne ønsker og evner. Simone de Beauvoirs tese fra 1949 om at «man fødes ikke som kvinne, man blir det», er fremdeles gyldig og kan fungere som et kompass når vi skal veilede nye generasjoner gutter og jenter inn i framtiden.

For kjønn er ikke enten kropp eller sjel. Vi kan ikke uten videre snakke om det biologiske kjønnet og det sosiale kjønnet når vi skal studere kjønnsbalanse. Mennesket tilhører også en kulturell samtid som står i relieff til en historisk fortid med tråder inn i både nye og arvede tankesett. Vi tenker at en god samfunnsutvikling er avhengig av at vi ivaretar og utvikler mangfoldet i befolkningen gjennom respekt for likeverdet. 

Vi står i en historie med delvis ubevisst definerte maktstrukturer, og vi må forsøke å komme ut av vante tankesett dersom vi ønsker et dynamisk og reelt demokratisk samfunn.

Hva er kjønn? Vi kan forstå kjønn som væren. Men hva er så væren? Væren kan forstås som eksistens. Et menneske eksiterer i verden, som seg selv. Væren sett slik er helt likeverdig for alle mennesker uavhengig av kjønn, legning eller etnisitet. Dette er Judith Butler opptatt av når hun påpeker at mennesker ikke simpelthen er mann eller kvinne, men er mennesker med fritt valg til livsførsel og legning. Hun betrakter som en relasjon mellom sosialt konstruerte subjekter i spesifikke kontekster, slik Esben Esther Pirelli Benestad viser gjennom sitt levde liv.

Den danske komikeren Sanne Søndergaard tok den såkalte «negertesten» på kjønnsdebatten i avisen Politiken. Hun skrev at uttalelser som «det betyder noget for hvide at gøre karriere og tjene penge – negre går mere op i familie, børn og nære relationer og den slags» og «når negre ikke selv kan finde ud af at få topposter og professorater, kan vi konkludere, at de slet ikke er lige så interesserede som os hvide» virker helt vanvittig. Men slike uttalelser leser vi daglig om kvinner i media, også av kvinner selv, advarer Guri Idsø Viken i Aftenposten.

Det burde få oss til å tenke på en dag som den internasjonale kvinnedagen.

Nyere forskning viser at språket vi bruker og de uuttalte fordommene vi har, får stor betydning for prestasjoner og valg både i hverdagslivet og i arbeidslivet. Kjønnsbalansearbeid er derfor viktig for utviklingen av et demokratisk og rettferdig moderne samfunn, og vi ved HiOA i Oslo og ved UiT i Tromsø òg, er opptatt av å sette fokus på kjønnsbalansen i undervisning og forskning, godt støttet av våre bevisste rektorer Anne Husebekk og Curt Rice. 

Jeg vil avslutningsvis trekke frem én særlig interessant og ny studie som konkret viser hvordan kjønnsstereotyper styrer tankene og selvtilliten vår. Studien er basert på et utvalg europeisk ungdom som skulle løse logikk- og matematikkutfordringer. Studien viser at matteoppgaver løses ulikt av jenter og gutter når testtakerne før testen får beskjed om at forskerne faktisk forventer å finne kjønnsforskjeller.

Da presterer jentene langt svakere enn guttene. Forskerne finner derimot at jentene løser de samme logiske utfordringene mye bedre enn guttene når geometrioppgavene ble definert eksplisitt som tegneoppgaver og ikke som matteoppgaver. 

Så forskningen viser at våre forventninger i stor grad preger prestasjon. Det forteller oss at vi som pedagoger må gå foran som et godt eksempel for våre studenter og bli våre fordommer bevisst. Det handler om å kritisk vurdere egne valg og forventinger, uansett om vi jobber i barnehage, grunnskole, videregående skole eller høyere utdanning.