Kanskje er det for mange menn som tar ordet?

«Gutta styrer showet på landsmøtet»! Denne artikkelen er skrevet med en intensjon om at det skal være flere kvinner som skal ta ordet på NSO, man etterlyser kjønnsbalanse blant talerne. Men er det en fruktbar problemstilling å framstille det som at problemet er kvinner som ikke tar ordet? Kanskje handler det mer om at for mange menn tar ordet, med mindre å faktisk si?

Jeg er enig i mye av det som blir sagt, blant annet det at vi skal oppmuntre hverandre til å stå på talerstolen. Det jeg ikke synes så mye om er stakkarsliggjøringen av kvinner som ikke vil stå på talerstolen. Det å si at talerstolen ikke er skummel, som sittende NSO-leder Beldo gjør, er ikke helt heldig. Jeg kan forstå intensjonen, men det skaper et bilde av kvinner som redde og usikre. Det er ofte snakk om at kvinner må ta grep i situasjoner som dette og videre i likestillingsdebatten i sin helhet. Kvinner skal ta mer plass, snakke høyere, ha spissere albuer, jobbe mer og så videre.

Kan dette være med på å hindre kvinner i å snakke på grunn av økt sannsynlighet for kommentarer, og da helst kommentarer fra menn? Jeg ser på denne artikkelen som et forsøk på å hjelpe, ikke på å reprodusere de stereotypiene vi har fra før. Men resultatet kan bli det samme hvis debatten fremdeles sentreres rundt kommentarer og kritikk av kvinner. Er det et ideal å snakke så mye som mulig, være impulsiv og lite forberedt? Hva med å anerkjenne kvalitet framfor kvantitet, når kvinnene faktisk blir beskrevet som mer forberedt og bedre formulert?

Vi er alle en del av problemet, og det er denne artikkelen et eksempel på. Kvinner fremstilles som redde og usikre, og skal helst leve opp til manns-idealet. Hvorfor ikke se det slik; menn er dårlig forberedt og dårligere formulert – likevel snakker de mer?

Jeg har dessverre ikke hatt mulighet til å delta på årets landsmøte da jeg er på et skriveopphold i Steigen, så jeg kan ikke si noe om faktiske forholdene på landsmøtet. Men når tallene viser at menn snakker mer enn dobbelt så mye som kvinner, da tenker jeg at vi må se begge veier og ikke bare at kvinnene skal snakke mer. Selvsagt mener jeg ikke at menn skal få munnkurv, i likhet med at jeg ikke mener at kvinner skal gå på talerstolen bare for å si noe for å gjøre at tallene blir «bedre». Men det blir gitt uttrykk for at kvinner burde skamme seg for at de ikke tar ordet og at de ikke tar mer ansvar. Er det slik vi vil ha det?

Til tross for at jeg er nervøs før debatten jeg som kandidat til NTNU-styret skal delta i på Studentersamfundet, vet jeg at det sitter to andre sterke kvinner ved siden av meg med samme driv og engasjement som meg. Da jeg opprinnelig ikke kunne delta på grunn av at jeg er stipendiat og er på skriveopphold, kjøpte jeg ny billett for å kunne være med i debatten. Når jeg leser denne artikkelen kjenner jeg at det virkelig var det riktige valget.​