NTNUs reklamefilm har et problematisk budskap

NTNU lanserte nylig en ny reklamefilm. Det er ikke den første, og blir neppe den siste. De fleste ansatte trekker nok på skuldrene, tenker at dette var litt kleint, og går videre. Men kanskje vi skal dvele litt ved budskapet i denne og tilsvarende reklamefilmer, og hvordan de henger sammen med endringer i universitetssektoren forøvrig?

Budskapet i filmen er at vi skal være stolte - over NTNU. Dette står som regel i fokus i denne type filmer. Det illustrerer en dreining vi har sett i akademia de siste tiårene. Stadig mer ressurser brukes på «informasjon». Slik informasjon er vel og merke ikke først og fremst faglig formidling av forskning, det dreier seg oftere om omdømmehåndtering og ren reklame. 

Institusjonene får og skaffer seg mer oppmerksomhet, går opp og ned på ulike universitetsrankinger og konkurrerer mer om forskningsmidler og studenter. Dette er selvsagt også bakgrunnen for reklamefilmen - å profilere og stille institusjonen NTNU i et best mulig lys.

Denne dreiningen er ikke helt uproblematisk. Vitenskapelig ansatte ved et universitet er, forhåpentligvis, primært drevet av stolthet av og lojalitet overfor faget sitt og de akademiske idealene, ikke til institusjonen de jobber ved. Et akademisk ideal som sannhet vil f.eks. alltid stå i motsetning til (egen)reklame.

Reklame er ikke alltid direkte løgn, men den vil alltid ha som mål å gi et ensidig og rosenrødt bilde av virkeligheten gjennom hva som fremheves, og hva man holder tett om. Å skulle være stolt over ting som en selv ikke er direkte ansvarlig for, oppleves nok også litt rart for mange, litt på samme måte som kulturministerens julehilsen oppleves litt malplassert.

Ideen om lojalitet er nissen som følger med på stolthetslasset. Når fokus flyttes fra faglighet til institusjonen selv, flyttes også forventningen om lojalitet over mot sistnevnte. At ansatte - også i undervisnings- og forskningsstillinger - har plikt overfor arbeidsgiver til å utføre sine arbeidsoppgaver etter beste skjønn er åpenbart. I norsk arbeidsliv har imidlertid lojalitetsbegrepet dessverre vokst langt utover dette de siste årene. Det er oppstått en forventning om at ansatte, selv i offentlig sektor, ikke skal kritisere arbeidsgiver. Kritikk oppfattes i større grad enn før som illojalt.

I en undersøkelse fra Respons Analyse i 2015, sier 67 prosent av rektorene og skolelederne at det i mindre, liten eller ingen grad er aksept for at de kan ytre seg kritisk i offentligheten om utdanningspolitikk og prioriteringer i skolen.

I en undersøkelse fra Infact i 2014 svarte 41,4 prosent av de spurte at den administrative ledelsens krav til lojalitet er blitt strengere de siste årene.

En Fafoundersøkelse av ytringsklimaet ved Oslo Universitetssykehus fra 2016 viser at bare 11 prosent av de ansatte “føler seg fri til å besvare henvendelser og spørsmål fra pressen”.

På tross av gjentatte politiske ambisjoner om å styrke ytringsfriheten i arbeidslivet, er tendensen altså at stadig færre opplever at de kan ytre seg fritt om sine arbeidsoppgaver og sitt arbeidssted. Sivilombudsmannen har gjentatte ganger måttet gå ut og kritisert ledere som på utilbørlig vis har forsøkt å begrense ansattes ytringsfrihet på en ulovlig måte, samt å straffe ansatte for lovlige ytringer.

Men i akademia - hvor uenighet og åpen debatt er kjerneverdier, kan vel ikke dette skje? Det kan dessverre det. Det er lenge siden vi hadde de første sakene fra det angloamerikanske kulturområdet. Allerede før årtusenskiftet kunne vi f.eks. høre at akademikere i Australia ble nektet å uttale seg om annet enn det som administrativt ble regnet som spesialområdet deres, og mange akademikere opplevde sanksjoner på arbeidsplassen for politiske ytringer. (University Inc. i The Sydney Morning Herald, 14.12.1999.)

Men det er forhåpentligvis begrenset til det brutale og kyniske arbeidslivet vi finner langt vekk fra den nordiske modellen? Dessverre. Like før årsskiftet fikk seismologen Hans Thybo, som er president i the European Geosciences Union (EGU) og visepresident i Det kongelige danske videnskabernes selskab, sparken fra Universitetet i København.

Begrunnelsen var at han skal ha presset en postdoktor til å gi en dårlig evaluering av ledelsen i en ansattundersøkelse, og at han skal ha brukt sin private epostadresse til jobbrelatert aktivitet (sic.). Nature melder at avskjedigelsen har skapt frykt hos andre ansatte for å uttrykke seg kritisk til ledelsesbeslutninger.

Dessverre er heller ikke nyere norsk akademisk historie fri for denne type overtramp overfor akademiske grunnideer. Da varslingsnemnda ved HiOA hadde sin første sak oppe i 2013, var nettopp spørsmålet om ansattes ytringsfrihet på bordet, etter flere saker hvor HiOA hadde kritisert ansatte for deres ytringer.

Nemnda konkluderte blant annet med «lav bevissthet blant lederne rundt grenseflaten mellom arbeidsgivers styringsrett og akademisk ytringsfrihet», og kritiserte høgskolen for dette.

Vi håper at NTNU har helt andre holdninger til begreper som lojalitet og ytringsfrihet, at de akademiske idealene om sannhet, uenighet og åpen debatt gjennomsyrer hele organisasjonen, og at vi ikke har ledere eller mellomledere her som er ukjente med disse.

Men dersom vi ønsker at det skal forbli sånn, må fagene og de akademiske idealene være grunnlaget for den stolthet og lojalitet ansatte føler på jobb. Vi vil derfor anbefale NTNU å snakke mer om fysikk, historie, pedagogikk, ingeniørvitenskap, sosiologi osv. osv., og mindre om NTNU.

(Innlegget er først publisert i Universitetsavisa).