Debatt Smeplass, Carvalho og Riccardi

Karrieretrøbbel i akademia

I dag utgjør de midlertidige 16 prosent av arbeidsstokken i akademia, noe som er langt høyere enn i andre sektorer. Kronikk­forfatterne har under­søkt denne gruppens vilkår, og fastslår: Resultatene er nedslående.

De siste 10 årene har det vært en formidabel økning i antallet midlertidige, uten at det har vært en forholdsmessig økning i faste stillinger, skriver kronikkforfatterne.
De siste 10 årene har det vært en formidabel økning i antallet midlertidige, uten at det har vært en forholdsmessig økning i faste stillinger, skriver kronikkforfatterne.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Som en del av forskningsprosjektet Careers Within Academia, publiserte vi sist uke en rapport som viser at mange midlertidige ansatte i UH-sektoren opplever sin situasjon som krevende. Våren 2020 sendte vi ut spørreskjema til de største utdanningsinstitusjonene i landet og henvendte oss til postdoktorer og midlertidig ansatte forskere, men også andre stillingskategorier som kan defineres som midlertidige, samt nytilsatte i fast stilling.

Målsetningen var å belyse vilkårene til denne gruppen som faller mellom de etablerte stillingstypene som stipendiat og fast ansatte, og samle informasjon om deres opplevelser av søkeprosesser og karrieremuligheter. Resultatene er nedslående.

De siste 10 årene har det vært en formidabel økning i antallet midlertidige, uten at det har vært en forholdsmessig økning i faste stillinger. I dag utgjør de midlertidige 16 prosent av arbeidsstokken i sektoren, noe som er langt høyere enn i andre sektorer. Dette er et strukturelt problem, som kommer frem i statistikk om høyere utdanningsinstitusjoner, men som i liten grad nyanseres, annet enn gjennom interesseorganisasjoner og enkeltfortellinger i media.

I utvalget vårt, som består av 193 juniorforskere fra ulike fagretninger, svarer over halvparten at de finner søknadsprosesser i akademia uforholdsmessig krevende. Det samme gjelder de som svarer at de opplever å bli forbigått av interne søkere når de søker på faste stillinger, her svarer 49,7 prosent at interne kandidater har fordeler. Dette illustrerer hvordan unge forskere som rekrutteres til det norske systemet opplever å bli forbigått i sin videre karriere.

Det er grunn til å tro at det er store mørketall i den mer systemiske diskrimineringen som ligger gjemt bak den norske forestillingen om rettferdige søknadsprosesser.

Smeplass, Carvalho og Riccardi

Problemet med midlertidighet er ikke kun i Norge. I hele Europa ser man en økning i midlertidige som er tvunget til å flytte fra land til land og universitet til universitet for å bygge seg en karriere. Mens norske universiteter legger opp internasjonaliseringsstrategier, er det lite kritikk mot ideene om konkurranse om stillinger i et akademisk karrieremarked som et utelukkende gode. Denne gruppen forskere kan ikke planlegge langsiktig for sine egne liv, det er vanskelig å kombinere karriere med familieliv, og det er utmattende og krevende for enkeltindividet å konstant måtte leve med uvissheten om hva fremtiden vil bringe. I tillegg ser vi fra internasjonale undersøkelser at det tærer på den psykiske helsen til midlertidige med internasjonale karrierer. Denne gruppens vilkår må belyses mer i diskusjonen om universitetenes fremtid.

Våre data viser også at selv om mange av våre informanter opplever å være fremgangsrike i sine forskningsfelt, forbigås de av søkere uten at prosessene er verken transparente eller rettferdige. Det er derfor grunn til å tro at det er store mørketall i den mer systemiske diskrimineringen som ligger gjemt bak den norske forestillingen på rettferdige søknadsprosesser og den implisitte troen på at de beste kandidatene alltid er de som ender opp i faste stillinger.

Vi ønsker med vårt prosjekt å bidra til debatten om diskriminerende praksiser ved norske universitet og høgskoler, særlig den som ikke synes i dag. I de skriftlige tilbakemeldingene i vår undersøkelse kommer det tydelig frem at mange opplever arbeidssituasjonen sin som krevende. Dette vil vi bruke mer tid til å analysere frem, men om man ser deres respons i undersøkelsen i samsvar med noen av de sterkeste indikatorene vi har med som nevnes ovenfor, er det klart at mange opplever arbeidssøkerprosesser og jobbmulighetene i det norske akademia som svært krevende, og tidvis urettferdig.

Særlig gjelder dette blant internasjonale forskere som rekrutteres til stillinger hvor de skal bidra til å pynte på forskergruppers eller universitetets publiseringsstatistikk, men som ikke har den samme institusjonelle tilknytningen som sine norske kolleger.

Gitt at utvalget vårt kommer fra ulike vitenskaper, universiteter og fagtradisjoner, kan vi også se omrisset av en diskriminerende kultur som ikke nødvendigvis handler om faglige forskjeller, men om den utstrakte bruken av internasjonale akademikere uten å ha en reell plan om å ansette disse i faste stillinger. Enkeltindividet blir holdt ansvarlig for sin egen karriere, uten at det kommer frem i den offentlige debatten at dette faktisk kan være mer systemiske urettferdigheter som gjennomsyrer sektoren.

Fast ansatte kan sitte i komiteer som praktisk talt skreddersyr stillinger til kolleger de foretrekker. Det er vanskelig å avsløre hvordan slike interne kamper former mulighetene for juniorforskere i Norge i dag. Samtidig mener vi å ha gode data som illustrerer noen av disse utfordringene på en nyansert måte.

Det er på tide å vise frem hvor urettferdig noen av dagens praksiser er for denne særlig sårbare gruppen.

Powered by Labrador CMS