Kampen for arbeidskraft

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Utdanningspolitikken skal være med å dekke behovene i arbeidsmarkedet. Det fordrer at man ser kapasitetstilgang og etterspørselsbehovene i arbeidsmarkedet i en større sammenheng. Behovet for arbeidskraft er stort og voksende i flere samfunnssektorer. Årskullene blir lavere i de neste årene og det samtidig som pensjonskullene er store. Det gir et voksende arbeidskraftproblem.

Kampen for arbeidskraften fordrer noen prioriteringer i samfunnet vårt. Vi trenger å skape flere arbeidsplasser i privat sektor for å kunne finansiere økte demografisk drevne utgifter til velferdsstaten og nye investeringsbehov. I tillegg må bortfall av petroleumsinntekter kompenseres i fremtiden. Vi trenger derfor økt kapasitet til næringslivet gjennom tilførsel av kandidater fra industrielle yrkesfag så vel som tilsig av teknologer og økonomer fra høyere utdanning. I takt med økte forventninger og en aldrende befolkning må vi samtidig ha flere varme hender i helse- og omsorgsyrkene i offentlig sektor — og vi må erstatte pedagoger i skolen som pensjoneres. Det å bli for enøyd i synet på arbeidskraftsbehov og rekrutteringstiltak i en sektor er uheldig. Det kan nemlig føre til blindhet for de effekter som skapes for kapasitetstilgang i andre sektorer.

kompetanse

Norge lider ikke av «master­syke», ifølge undersøkelse

Hva driver kapasitetsbehovet? Før vi som samfunn kan løse og finansiere behov i arbeidsmarkedet bør vi adressere hva som skaper kapasitetsmangel i arbeidsmarkedet. Vi har som borgere og konsumenter høye forventninger til både privat konsum og skreddersøm av offentlige tjenester. Dersom vi som samfunn skal innfri våre (egne) voksende behov enten det gjelder helsetjenester, reiselivsopplevelser eller kompetanseutvikling vil det i seg selv også påvirke behov for fremtidig personellkapasitet.

Vi har i årtier hatt store petroleumsinntekter som har muliggjort en imponerende utdanningsvekst og gitt rom for en stor vekst i offentlige ansatte. Konsekvensene av en økt utdanningsinflasjon har bidratt til en massiv vekst av akademisk arbeidskraft primært i offentlig administrasjon — og kanskje mest i Oslo. Vi trenger nå å få dreid mer kapasitet til næringslivet og for å styrke innsatsen i den direkte offentlig tjenesteyting enten det gjelder i helseforetak eller kommuner. Det kan bety at staten fremover også bør rette et kritisk blikk på egen administrativ vekst og vurdere om man selv bidrar til å blokkere for mer arbeidskraft til næringslivet og til varme hender i helsetjenesten ut over landet.

Høyere utdanning har også en viktig rolle i å koble sin utdanningsproduksjon med forståelse for arbeidskraftsbehov. Utdanninger må dimensjoneres riktigere ut fra behovene i arbeidsmarkedet — og ikke alene ut fra etterspørselen fra studenter. Det bør derfor arbeides mer med arbeidslivet for å påvirke hvilken type kompetanse som faktisk etterspørres i arbeidsmarkedet. Eksempelvis kunne historikere blitt verdifulle rådgivere i en HMS-avdeling eller sosiologer være godt egnet til å bekle nye funksjonsområder — enten det gjelder som kommunal klimakonsulent eller som sertifiseringsleder i en bedrift.

Alles kamp mot alle løser ikke kapasitetsbehovet. Samfunnet trenger tilgang på både kloke hoder og dyktige hender. Vi blir ikke flere av å slåss om de samme hodene. Det gjør vi heller ikke ved å spille samfunnssektorer ut mot hverandre eller å skape kunstige motsetninger mellom fagskoler eller høyere utdanning. Vi bør heller adresseres hvordan utdanningssektoren kan tiltrekke oss flere studenter fra utlandet for å dekke landets arbeidskraftsbehov. I tillegg kan vi gjennom forskning og krysninger mellom ulike fag trolig bidra til arbeidskraftslette. Vi bør fremover arbeide enda hardere med hvordan ny teknologi kan kobles med ulike fag og behovene til skoleverket, hjemmesykepleien eller i revisjon. Målet må være at presset på manuell arbeidskraft blir redusert.

Sandra Borch

— Jeg skulle ønske at man bare kunne vedta at flere ble lærere

Arbeidslivet bør også tilrettelegge for at flere at seniorer jobber lenger i arbeidslivet — og ikke støtes ut som følge av høyt arbeidspress eller aldersdiskriminasjon. Unge mennesker som faller utenfor arbeidslivet — må også få muligheten til å vise hva de kan. Utenforskap i arbeidslivet utgjør et ressurssløseri for samfunnet og for den enkelte som rammes. Det er ille og uakseptabelt dersom noen fravelges i arbeidslivet fordi man har et utenlandsk navn, har et synlig handikap eller fordi man fikk et hull i CV på grunn av en alvorlig kreftsykdom i ungdommen.

Nye behov kan skape behov for nye grep. Arbeidskraftsbehovet ute i samfunnet vårt vil påvirke høyere utdanning på ulike måter. Vi bør i utdanningssektoren kanskje i enda større grad rekruttere internasjonalt til våre utdanninger og tilpasse våre utdanninger til det. Vi må få enda mer fart på norsk fagspråk — men samtidig klare å utvikle flere engelskspråklige fagtilbud. Det kan med riktig innretning være en god investering å satse på utenlandske studenter for at disse kan slå rot og bli fremtidig arbeidskraft i Norge.

Behovet for arbeidskraft kan tenkes å skape behov for sterkere styring av utdanningsvalg. Det kan tenkes skje gjennom økonomiske incentiv på individnivå som favoriserer enkelte utdanningsvalg fremfor andre. Det kan også innføres begrensning til lange utdanninger der man ikke møter kritisk etterspørsel — eller det kan bli krav om at studenter må studere raskere. Kanskje blir det i fremtiden også en norm på at vi alle må ta kortere og flere kompetansegivende kurs i sekvenser gjennom yrkeslivet vårt. Det kan også bli behov for en endret differensiering i arbeidslivet. Det kan bety at kortere utdannet arbeidskraft må gjøre flere av de oppgaver som høyt kvalifisert og spesialisert arbeidskraft gjør i dag.

Alle jobber er viktige i samfunnet vårt. De skaper verdi for den enkelte og for virksomheter. De bidrar til en viktig oppgaveløsning i samfunnet og gir god tilførsel av skattekroner til vår felles statskasse. Dersom vi skal klare å vinne kampen for arbeidskraft må vi klare å optimalisere landets tilgjengelige arbeidskraft, men også se potensialet i å få flere utenlandske studenter. Vi må fremover bestrebe oss enda mer på å bli etterspørselsdrevne — men samtidig klare å påvirke mulighetene for en enda mer differensiert avsetning av akademikere i arbeidsmarkedet. Vi trenger nemlig alle.