Professor på Universitetet i Oslo, Karl Øyvind Jordell skriver om lærerkrav, opptak og lærermangel. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Professor på Universitetet i Oslo, Karl Øyvind Jordell skriver om lærerkrav, opptak og lærermangel. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Lærermangelen i historisk perspektiv; lærernormen er basert på en bløff

Lærermangel. Professor Karl Øyvind Jordell mener å kunne vise at lærernormen og resultatene av denne tildels er basert på en bløff.

Publisert   Sist oppdatert

I de siste tre-fire årene har flere skrevet i Khrono om faren for lærermangel for de minste elevene, fordi det helt siden lærerutdanningene ble splittet i 2010, gjennomgående har vært ledige plasser på minst halvparten av tilbudene for trinn 1-7; de ledige plassene har årlig utgjort ca 20 prosent. Ingen forventer stor mangel på høyere trinn, ikke bare fordi utdanningene for trinn 5-10 stort sett er blitt fylt opp, men primært fordi også fagstudier og praktisk-pedagogisk utdanning kvalifiserer for dette nivået.

Se også: Innlegg og artikler I Khrono om lærermangel og opptak

Før eller senere vil denne form for tomgang i lærerutdanningen slå ut lærermangel. Lærermangelen viser seg her til lands først i Finnmark. I forrige skoleår var det 4 kommuner hvor mer enn 20 prosent av undervisningen på trinn 1-4 ble gitt av ufaglærte, nå har det økt til 8 av Finnmarks 19 kommuner. I fjor hadde 2 av disse mer enn 30 prosent gitt av ufaglærte, i år er tallet det dobbelte, 4 kommuner. Og mest bekymringsfullt: I 13 av de 19 kommunene er situasjonen forverret fra i fjor til i år, når man måler undervisningstimer og ikke personer/lærere. Denne utviklingen underkommuniseres i Utdanningsdirektoratets notat ‘Hvordan går det med lærernormen’. I kommentarene sidestilles Finnmark med fire andre fylker som har hatt en langt mindre urovekkende utvikling.

Det er kravet fra 2005, om 3,5 i snitt fra videregående skole, som er årsaken til problemene – hadde man justert det når man så at man ikke fikk fylt studieplassene, hadde vi ikke hatt særlig stor lærermangel.
Karl Øyvind Jordell
Professor, UiO

Det er kravet fra 2005, om 3,5 i snitt fra videregående skole, som er årsaken til problemene – hadde man justert det når man så at man ikke fikk fylt studieplassene, hadde vi ikke hatt særlig stor lærermangel. Man vil imidlertid neppe noen gang oppnå at alle timer dekkes av utdannede lærere: Lærere utdannet etter ordningen fra 2010 har relativt få fag, og for å få full stilling på små skoler vil de måtte undervise fag de ikke har studert.

Variabelen ‘undervisningstimer’, som kan omregnes til årsverk, har vært med i grunnskolestatistikken i mange år, slik at man kan følge utviklingen over tid. Den gir også mulighet til å begrense seg til trinn 1-4. Tar man de siste 15 år, slik at man har et sammenlikningsgrunnlag fra årene før 3,5-kravet fra 2005 slo inn, etter fire år, i skoleåret 2009/10, var andelen timer gitt av ufaglærte i småskolen i i Finnmark i denne perioden (2004-2008) i snitt 4,4 prosent. Ett av årene var andelen nede i 2,7. Det året var landsgjennomsnittet 4, slik at Finnmark tidvis lå bedre an enn landet som helhet.

I perioden fra skoleåret 09/10 til og med skoleåret 15/16 fluktuerte denne prosenten i småskolen i Finnmark mellom 5,3 og 8,8 og var i snitt på 7,3. Det er nesten en dobling, som følge av at tilveksten av lærere var rasjonert, i form av kravet om 3,5; dette slo særlig sterkt ut ved lærerutdanningene i Nord-Norge. Midt i denne perioden, i 12/13, var den 8,6 i Finnmark, mens landsgjennomsnittet det året hadde sunket til 3,7. Da lå altså Finnmark over dobbelt så høyt som landet som helhet.

Så skjedde det noe. I forfjor og i fjor var prosenten 10,7 og 10,4, for så å øke til 12,8 i år. Landsgjennomsnittet er i år på 5,2 for denne gruppen.

Det som er det særegne for disse tre årene, og også for året før (15/16), er at antallet undervisningstimer i småskolen for landet som helhet økte med i snitt 2,8 prosent fra det ene året til det neste, gjennom alle fire årene. I fireårsperioden forut for dette var det nesten ingen økning, bare 0,25 prosent i året. Den siste fireårsperioden har altså mer 10 ganger så sterk vekst som den foregående periode. Målt i årsverk for hele grunnskolen var tilveksten i siste fireårsperiode i snitt 782 pr år, mens den i forrige fireårsperiode i snitt var 45, det innebærer at veksten var 17 ganger større i siste fireårsperiode, sammenliknet med forrige.

Dette kan neppe primært skyldes høyere antall uteksaminerte lærere – antallet ledige studieplasser har fluktuert på en nokså usystematisk måte gjennom hele perioden. Og selv det totale antall studieplasser har økt noe, skyldes det primært stadige økninger i den såkalte ‘integrerte lektorutdanningen’ for høyere trinn. For trinnene 1-7 er antall studieplasser beskåret.

Den mest nærliggende forklaring er arbeidsmarkedssituasjonen. Arbeidsledigheten steg fra 3,6 prosent i 2014 til 4,7 i 2016, for så å synke noe, til 4,2 i 2017. I en slik situasjon blir det offentlige en populær arbeidsgiver.

Tallene indikerer at lærernormen er basert på en bløff, nemlig påstanden fra bl a KrF og Utdanningsforbundet, at bevilgede midler ikke nådde fram til skolene, slik at man måtte ha øremerkede bevilgninger, i form av en norm. I de tre årene før normen ble innført, var økningen i undervisningstimer i småskolen på hhv 2,5; 2,9 og 3,5 prosent – økningen var faktisk mindre i innværende skoleår, da lærernormen slo inn, nemlig 2,3 prosent.

Det fremtrer dermed som sannsynlig at årets lærernorm ble reddet av arbeidsløsheten – man fikk tak i nesten alle de 1250 lærerne man totalt sett skulle ha tak i. Hvis konjunkturene fortsatt bedrer seg (og tallet for arbeidsledige i oktober 2018 var nede i 4 prosent), spørs det imidlertid hvordan det går når normen skal utvides neste år; da trenger man nye 12-1300 lærere, ut over det vanlige erstatningsbehovet.

Det var aldri meningen at Finnmark skulle ha nytte av lærernormen – den er en norm til beste for store byer og Østlandet. Som ventet medførte den belastninger for fylket, jfr ovenfor, at timer i småskolen gitt av ufaglærte økte fra ca 10,5 prosent til 12,8, og at lærermangelen målt i personer for grunnskolen som helhet ble forverret i 13 av 19 kommuner. Men en liknende virkning hadde man altså også hatt i årene forut for normen. Konjunkturene medførte at kommuner i Sør-Norge kunne få tak i lærere, i en situasjon der tilgangen hadde vært rasjonert i mange år. Noen av dem man har fått tak i, flyttet ned fra Finnmark.

For noen uker siden merket jeg meg et innlegg på Nordnorsk debatt, skrevet av Arne Pedersen, som er styremedlem i foreningen For Finnmark. Det dreier seg om andre temaer - overkjøring av finnmarkingene, hva angår fylkessammenslåing og samarbeid med Russland. Men Pedersens overskrift gjenspeiler det jeg i mitt stille sinn har tenkt om en politikk (krav om 3,5 mer enn lærernorm) som medfører forverring av lærer-situasjonen i Finnmark: «Vi er nok ikke like mye verd, vi som bor her oppe!»

Ironisk nok er det også slik at kunnskapsministeren har tatt steg for å slette sine spor, allerede før han ble ansvarlig for problemene: Etter fylkes- og kommunesammenslåingen vil det bli mer besværlig å følge utviklingen i det som til nå har vært Finnmark ved hjelp av grunnskolestatistikken. Men det lar seg nok gjøre.

Se også: Jordells tidligere innlegg om lærersituasjonen