Nye karakterkrav kan føre til tomme studieplasser

Regjeringen har fremmet forslag til endringer i opptaket til bl a sykepleierutdanning, med tre alternativer: minimum karakteren 3 i matte, eller minst 3 i både matte og norsk, eller minst 3 i disse to fagene og dessuten et snitt på 3,5. Ett av flere siktemål er lavere strykprosent i faget medikamentregning. I så måte er kravet om 3 i matte kanskje for beskjedent, og burde avstemmes mot kravet om 4 i matte for absolutt alle som vil bli lærere: Det relativt beskjedne antall som har 4 i matte fra angjeldende grunnkurs (maksimalt ca 7000 pr år), burde ikke i så stor utstrekning brukes på lærere, herunder lærere på trinn 5-10 som ikke engang skal undervise i matte, og småskolelærere. Feil ved medisinering kan ta livet av pasienten.

En mer fornuftig husholdering med begavelsesressursen ville være å kreve at de som vil ta matte som del av lærerutdanning for trinn 5-10 må ha minst 4, mens andre lærere og sykepleiere må ha minst 3. Når lærerutdanning slik tok en mindre andel av de med 4, ville flere med 4 kunne bli sykepleiere, og vi kunne alle føle oss litt tryggere når vi fikk medisiner på sykehus. En annen mulig måte å moderere kravet på, ville være å stille det som et krav om minst èn firer i matte, ikke et gjennomsnitt på 4.

For fullstendighets skyld: De elever som tar tyngre matte-kurs på videregående, sikter seg inn mot realfag, medisin, samfunnsfag og økonomi. Få av disse sikter seg inn mot sykepleie og småskolelærer. Og de med minst 4 fra grunnkurset i matte skal også sikre rekruttering til mange andre fagområder, bl a jus og filologi, hvor det ikke stilles sær-krav i matte. Dette siste er grunnen til man ikke får fylt opp studieplassene på lærerutdanningene (500 ledige i høst) og med stø kurs styrer mot lærermangel, først i Nord-Norge – de ca 7000 har mange andre muligheter enn å bli lærer.

Om forslaget skriver departementet: «Departementet er innforstått med at forslaget om skjerpa karakterkrav kan føre til vanskar med å rekruttere nok kvalifiserte søkjarar for enkelte lærestader.» Det er en snodig tanke. Siktemålet med høyere utdanning er ikke å fylle opp studieplasser, men å sikre rekruttering til ulike yrker. Det er enkelt for departementet å bestille simulerte opptak, og be Statistisk sentralbyrå om å se resultatene i sammenheng med behovet for sykepleiere.

En utilsiktet virkning av det siste kravet, om 3,5 i snitt, vil være stigmatisering av barnehagelærere, og vel også ingeniører. Jeg legger da til grunn at på de fleste universitetsstudier er konkurransen for å komme inn så vidt sterk at søkerne må ha over gjennomsnittlig karakter (3,5). Hva angår de fire store semiprofesjons-studiene, er det altså slik at lærere allerede må ha 3,5 i snitt (foruten minst 4 i matte). Hvis kravet om 3,5 også innføres for sykepleiere, vil alle vite at jenter med svake karakterer må bli barnehagelærere, og svake gutter bli ingeniører.

En annen virkning vil være at det store nasjonale rekrutterings-regnestykket ikke vil gå opp. Det årlige tilsiget av studenter er på drøye 30.000 i året; dette er antallet som tar studieforberedende kurser. Et gitt kull fordeler sine søknader over flere år, men det gjør alle kull, slik at i et gitt år er tilsiget ca 30.000. Antall studenter med snitt 3,5 eller bedre utgjør ca halvparten, ca 16-17.000. Hvis alle lærere (4000) og alle sykepleiere (4500) skal rekrutteres fra denne gruppen, slik at halvparten av de 16-17000 disponeres til disse to studiene, vil mange studieplasser, på mange fagområder, bli stående tomme.

Man må ikke her la seg forlede av det høye antall som hvert år søker høyere utdanning, over 100.000. Dette tallet blir så høyt fordi mange søker mange ganger. Det er størrelsen på det årlige tilsiget som er av betydning.