Karriere
Jobbet som au pair i Norge, i dag har hun doktorgrad
Marilex Rea Llave vokste opp under fattige kår på Filippinene, og kom til Norge som au pair. Hardt arbeid og tilfeldigheter gjorde at hun tok en doktorgrad ved Universitetet i Agder.
Hardt arbeid er den røde tråden i Marilex Rea Llaves liv. Det lå absolutt ikke i kortene at 38- åringen fra Filippinene skulle ta høyere utdanning, få deltidsjobb som førsteamanuensis II ved Norges Handelshøyskole og jobbe fulltid som utvikler hos Fremtind Forsikring i avdelinga for Data og Kunstig intelligens.
I dette intervjuet ser Llave tilbake på en noe humpete start og hvordan hun lyktes med å ta en doktorgrad og etablere seg i en godt betalt jobb i Norge. Da hun kom til landet som au pair i 2009, var høyere utdanning ikke noe hun tenkte på. Da handlet alt om å jobbe så mye som mulig for å hjelpe familien i hjemlandet.
Vi tar det fra starten.
Far døde og de manglet penger
Marilex Rea Llave vokste opp i provinsen Kawit, sørvest for Manila. Familien besto av tre søstre, mor og far. Faren, som var mekaniker, døde da han var nesten 40 år og de fem siste årene av sitt liv lå han syk i senga med oksygentilførsel.
Llave var så vidt startet på ungdomsskolen da faren døde. Storesøstera begynte å jobbe i fabrikk da hun var 16 år. Mora hadde et lite marked hjemme, der hun solgte grønnsaker, av og til kjøtt, og frukt.
— Det gjorde at vi klarte å overleve.
Det var storesøster som først ble au pair i Danmark. Llave forteller at hun da var så heldig at onkelen som bor i USA tilbød seg å hjelpe en av døtrene økonomisk slik at hun kunne ta utdanning.
— Det er så dyrt å studere på Filippinene. Jeg gikk på privatskole og måtte vise at jeg fortjente støtten fra onkel. Hvert semester sendte jeg ham karakterene mine.
— Måtte bli au pair
I 2004 var hun ferdig med bachelor i datavitenskap. Deretter jobbet hun i nesten tre år før hun gikk i søsteras fotspor og ble au pair i Danmark.
— Jeg måtte nesten dra for å bli au pair. Pappa hadde vært mye syk, vi hadde ikke forsikring og mamma måtte ta opp lån hos lånehaier. Da holdt det ikke å jobbe i Filippinene. Selv om det å være au pair ikke er en ordentlig jobb, var pengene jeg sendte til Filippinene nesten som en direktørlønn.
Llave fikk 2500 kroner i måneden og sendte alt til mor.
Det var tungt å være au pair. Lllave sier familien hun bodde hos var snille, men det var svært mye å gjøre med flere barn og en valp. Hun har fortsatt kontakt med faren i huset.
For å ha en egen inntekt tok hun på seg vaskeoppdrag i tillegg til de vanlige au pair-oppgavene. Tirsdag til torsdag og lørdag og søndag vasket hun leiligheter og hus.
Hun ødela hendene på grunn av all vaskinga. Hun ble utsatt for ulike såper og brukte ikke hansker fordi hun ville være forsiktig med de dyre gjenstandene. Ble de ødelagt hadde hun ikke råd til å betale for dem.
Etter to år dro hun videre til Norge hvor søstera nå jobbet som au pair. Hun kom til en familie i Haugesund.
— I Norge var barna eldre og jeg fikk mer frihet. Jeg lærte å spille piano, klippe hår og fikk mulighet til å lære meg norsk.
Studerte og arbeidet
— Hva gjorde at du begynte å tenke på å ta mer utdanning?
— Det var ikke noe jeg tenkte på. Jeg så på utdanning som vanskelig. Det var min ekskjæreste fra Thailand som spurte meg om jeg ikke kan tenke meg å ta en mastergrad. Tror du jeg har en sjanse da, spurte jeg ham.
Marilex Rea Llave undersøkte hvilke universiteter som tilbød mastergrad i informatikk. Deretter søkte hun på omlag ti universiteter. Det kostet penger. Hun måtte få sendt vitnemål og karakterutskrift direkte fra universitetet på Filippinene.
Hun valgte Universitetet i Agder og campusen i Grimstad.
— Jeg fikk studieplass uten å tenke på hvordan jeg skulle klare meg selv. Jeg valgte Grimstad fordi husleia er så mye lavere der og været er bedre.
2012 flyttet hun altså til byen for å bli masterstudent. For å få økonomien til å gå rundt, tok hun på seg vaskejobber og jobbet i en barnehage. Kollegene visste at hun trengte penger, så derfor ble hun satt øverst på lista over vikarer.
Gjorde det svært bra
— Hvordan var det å begynne på masterstudiet?
— Det var veldig tungt og samtidig spennende. Jeg var motivert for å lære noe nytt. Norge er veldig oppdatert. Du får lært alt som er viktig slik at du er klar til å gå ut i jobb. Det var mer intens læring enn jeg var vant til og hver forelesning hadde et nytt tema. Det var viktig å være på universitetet, hvis ikke var det vanskelig å følge med. Jeg likte det veldig godt.
I 2014 var masteroppgaven i informasjons- og kommunikasjonsteknologi fullført sammen med en medstudent. Nå var hun sivilingeniør. Begge hang litt med hodet og tenkte at de nok fikk en C fordi de hadde skiftet masteroppgave underveis. Llave sier hun var så trøtt og sliten etter presentasjonen av masteroppgaven tidligere på dagen og så ikke for seg at de skulle få noen utmerkelser.
Deretter var det uteksaminering.
— Vi fikk en utmerkelse for den beste masteroppgaven! Vi gikk opp på scenen og fikk et nettbrett og et diplom. Den bedriften som sponset utmerkelsen ga meg jobb etterpå.
Visum gikk snart ut
Men livet gikk ennå ikke helt på skinner.
I 2014 var det lave oljepriser og mange permitteringer. Det skjedde også i bedriften Llave skulle starte hos og da ble det ikke noen jobb likevel.
Det samme skjedde i Oslo. Hun fikk jobb, men så ble den ikke noe av likevel.
Hun hadde jobbsøkervisum på ett år og søkte og søkte på jobber. Hun snakket med veilederen sin på master og sa at hun trodde hun måtte reise hjem.
— Han sa: Men du er så glad i å studere. Kan du ikke prøve å søke om å få ta en doktorgrad? Prøv Kristiansand, forteller Llave.
Institutt for informasjonssystemer ved Universitetet i Agder er et av Norges største fagmiljø på dette området.
— Heldigvis trengte de tre doktorgradsstipendiater. Kort tid før visumet utløp, fikk jeg i desember 2015 beskjed om at jeg fikk stipend. Derfor tok jeg doktorgrad, uten den måtte jeg dra hjem.
Doktorgraden handlet om informasjonssystemer. Hun forsket både på forretningsinnsikt og analyse, og maskinlæring.
— Jeg likte å ta doktorgrad. Jeg fikk oppleve så mye, jeg fikk reise, bli kjent med folk og mulighet til å presentere forskningen min. Ofte når noen spør hvorfor jeg tok doktorgrad, så svarer jeg at det var den muligheten jeg fikk.
— Jeg liker å jobbe
Marilex Rea Llave forteller at motivasjonen ikke var helt til stede i starten, den kom etter hvert. Målet var å få høyere utdanning og høyere lønn. Hun støtter fortsatt familien hjemme. Blant annet betaler hun for en sykepleierutdanning for lillesøstera. Nå er mor også gammel og har hatt hjerneslag.
— Jeg har veldig god økonomi nå, uten den hadde jeg ikke kunnet hjelpe mamma.
Etter noen år som konsulent, søkte hun på en fast stilling som førsteamanuensis ved Norges Handelshøgskole. Hun fikk jobben, men takket nei da mora fikk hjerneslaget. Men hun fikk en adjunktstilling, førsteamanuensis II, på 20 prosent ved NHH.
Nå jobber hun i full stilling hos Fremtind Forsikring som utvikler — i tillegg til jobben ved NHH. Hun anslår at hun av og til jobber 160 prosent hvis hun inkluderer overtid.
— Det er mye, jeg burde slutte med det, men jeg liker å jobbe. Jeg har en stor arbeidskapasitet og jeg koser meg. Jeg er flink til å ta pauser og når jeg avspaserer jobber jeg ved NHH, og det er jo gøy.
Alltid blid og positiv
Marilex Rea Llave smiler, sprudler og er veldig tilstedeværende under intervjuet. Hun er alltid blid, sier hun. Er det problemer hjemme, er det ikke noe hun deler med kollegene. De kan ha nok problemer selv.
— Det er alltid gøy å jobbe sammen med kolleger som er positive, så jeg er alltid positiv. Jeg fikk jobben her på grunn av min utdanning og personlighet. Det teller mye å være lett å bli kjent med og jobbe med.
Hun forteller at hun ikke var den beste studenten på Filippinene, men hun jobbet hardt, fokuserte på det viktigste og lot være å feste.
Llave ønsker å hjelpe dem som har lyst til å gjøre det samme som henne. Hun innser at det er vanskeligere nå siden det ikke lenger skal være gratis å ta mastergrad for studenter som ikke kommer fra EU og EØS. Men de som allerede er i Norge hjelper hun gjerne.
— Det er bedre å finne en utdanning som gjør at du kan få den jobben du har lyst til. Alle begynner fra null. Hver gang jeg er i en situasjon hvor jeg ikke har nok kunnskap, snur jeg på det. Kan jeg bare 10 prosent, så kan jeg lære 90 prosent og da blir jeg enda bedre. Du vil alltid til å ha kolleger, lærere og medstudenter som kan hjelpe deg.
Den driftige utvikleren og førsteamanuensen kan ikke se noen hindringer som kan stoppe deg.
— Du må bare finne ut hva du vil, det er bedre å gjøre det nå enn aldri. Du får en grad, en bedre karriere og et bedre liv. Gjør du det ikke, vil du angre når du blir gammel, det er det mange som gjør.
— Det har vært et eventyr
Akkurat som om Marilex Rea Llave ikke har nok å gjøre fra før, er hun i tillegg mentor for filippinere som ønsker å skifte jobb. Hun gir råd til dem som vil for eksempel gå fra sykepleieryrket til å jobbe med IT, eller nyutdannede filippinere som ønsker å jobbe med IT her i landet. I Norge har de organisasjonen Filipino Engineers and I.T. Professionals in Norway. Målet er å hjelpe kvalifiserte innvandrere som ønsker å få jobb i Norge. Hun er styremedlem i organisasjonen.
— Jeg har egentlig ikke tid, men jeg finner tid for å hjelpe mine landsmenn. Jeg vet hvordan det er å ikke ha noen ting. Jeg hadde ingenting. Da jeg bodde på Filippinene spiste vi bare ris med soya og det hendte at det ikke var strøm i huset siden min mor ikke hadde råd til å betale alle regningene. Jeg har lyst til å hjelpe for jeg vet hvordan det er å ikke ha penger. Det er veldig trist.
Llave holder også gratis forelesninger både i Norge og i Filippinene. Uka før dette intervjuet holdt hun et foredrag for omlag 150 filippinske studenter på Zoom. Det gjør hun for å motivere andre og vise at alt egentlig er mulig.
— Hva tenker du om den veien du har gått, fra et fattig og hardt liv til en flott utdanning og interessant jobb?
— Fortsatt føler jeg at det ikke er helt ekte. Livet var så vanskelig på Filippinene og som au pair. Jeg føler meg heldig med folk og omstendigheter. Jeg var på riktig sted til riktig tid med riktige folk. Jeg synes det har vært et eventyr.