Kom fra Indonesia til Norge som enke og alenemor. Nå er hun professor

— Jeg har hatt en umulig reise, sier Jaziar Radianti.

Professoren ved Universitetet i Agder har reist på så mange måter. Fra Indonesia til Norge, fra varme til kulde, fra sorg til kjærlighet og fra studier til professorat.

I 2004 hadde ektemannen, som var byplanlegger og universitetslektor ved universitetet i Bandung, nettopp dødd, kun 38 år gammel. Jaziar Radianti skulle takle en ny tilværelse som alenemor for to små barn.

Deprimert av vinteren

Langt unna, i Norge, satt professor Jose Julio Gonzalez med penger til å finansiere to stipendiater ved daværende Høgskolen i Agder. Han ba kolleger i sitt internasjonale nettverk om tips på gode kandidater. En av dem han ble anbefalt, var en universitetslektor og forsker ved universitetet i Bandung, med ekspertise innenfor systemdynamikk: Jaziar Radianti.

Småbarnsmora tok det modige valget og slo til på tilbudet. Den lille familien reiste til Grimstad. Barna var to og åtte år. I de første seks månedene handlet det om å komme i orden. Hun var bekymret for barna, toåringen måtte få tilvenning i barnehagen, årstidene skiftet og hun måtte lære seg hvilke klær som trengtes når. Radianti snakket ikke norsk og måtte finne ut mye på egen hånd.

— Om vinteren ble jeg deprimert hver gang jeg gikk ut. Jeg var uten erfaring med vinter. Det første halvåret ville jeg bare dra hjem, men barna var lykkelige og brydde seg ikke om snøen. Det ga meg en styrke.

Tar henne for å være student

Mange vintre har passert siden familien etablerte seg i Grimstad. Radianti fikk status som professor i august i fjor. Etter at hun tok doktorgrad har hun spesialisert seg på informasjonssikkerhetsledelse og systemdynamikkmodellering. Hun underviser blant annet i strategisk informasjonssikkerhetsledelse og sikkerhetsledelse ved utvikling av informasjonssystemer.

Videre er hun ansatt ved Institutt for informasjonssystemer ved Universitetet i Agder, og bor fortsatt i Grimstad. Hun er en av forskerne tilknyttet det tverrfaglige forskningssenteret CIEM, senter for integrert krisehåndtering.

Jaziar Radianti liker å undervise, men helt lett er det ikke alltid. Hun bruker hijab, og det kan påvirke studentenes førsteinntrykk.

— Det første møtet med studentene er tøft. Jeg må møte dem og bevise at jeg har kompetanse til å undervise. De fleste tror jeg er student og ser ikke for seg at jeg har jobbet 12 år med informasjonssikkerhetledelse, samfunnssikkerhet og krisehåndtering etter at jeg tok doktorgraden. Jeg må fokusere på å bygge tillit.

Bruk av hijab er en stadig tilbakevendende debatt i media. Temaet er følsomt og opphetet.

— Hvis du bruker hijab, tenker noen at du ikke har utdanning. Når folk ser meg på gata, tror de at jeg går på voksenopplæringa. Jeg argumenterer ikke og lar dem tro det de tror. Tvert imot blir jeg nysgjerrig på hva folk tenker om meg når de ser meg for første gang.

— Blir redd av diskusjonene

Det som har vært viktig for Radianti, er at hun har jobbet tett sammen med dyktige forskere, som har hatt tillit til hverandre. Det har hjulpet henne veldig, sier hun, og de har formet henne underveis i den akademiske karrieren.

Mye støtte fikk hun også da hun søkte om å rykke opp til professor. Hun deltok i et program for professorkompetanse. Som immigrant har hun vært redd for at hun ba om for mye fra det norske samfunnet. Kollegene, derimot, slo fast at hun har bidratt mye innenfor akademia, publisert mye, veiledet doktorgradsstudenter og skaffet til veie EU-prosjekter.

— For meg er det tøft, både som kvinne og utlending. I tillegg kommer fordommene mot å bære hijab. Når jeg følger diskusjonene i media, blir jeg redd. Derfor må jeg stå på for å oppnå mine mål. Slik er det jeg opplever dette.

Liker kreativiteten

Jaziar Radianti kommer fra en akademisk familie. Faren underviste kommende kjemiingeniører i Bandung teknologiske institutt og flere søsken har høyere utdanning.

— Min far var veldig interessert i mye og oppmuntret oss til å lære. De snakket med oss daglig om alt som interesserte dem og oppmuntret oss til å lære.

Hun liker den kreative tenkninga som kjennetegner forskning. Det som driver henne er å forstå hvordan ting fungerer.

— I Indonesia jobbet jeg i et selskap og jeg visste det ikke var noe for meg. Jeg måtte fullføre bedriftens mål og ikke mine egne. I akademia er det plass til å sette egne mål og være kreativ. Det liker jeg veldig godt.

Fikk raskt venner

Tilbake til den første tida i Norge med kalde og lange vintere: Radianti hadde ingen planer om å bli værende, når hun var ferdig med stipendiatet ønsket hun å vende tilbake til Indonesia.

— Men så traff jeg min nåværende mann og vi har vært gift i 15 år nå. Han tok en doktorgrad i IKT. At jeg møtte ham, fikk meg til å bli værende.

Eldstesønnen fikk venner umiddelbart, og allerede den første uka i landet lekte det barn i leiligheten. Det var en enorm oppmuntring at barna likte seg så godt og aldri snakket om at de ikke ville være i Norge. Familien hadde ikke mye penger å rutte med, men sønnene ga aldri uttrykk for at de var flaue over det. De engasjerte seg i aktiviteter, skifestival, og yngstemann begynte å hoppe på ski.

— Det var gøy å se hvordan de møtte ulike kulturer.

Hele resten av familien er i Indonesia med unntak av en niese som studerer ved NTNU Trondheim. Nå er Radiantis foreldre døde, men hun har ellers god kontakt med familien og besøker dem.

Mange har støttet henne

Familien var skeptisk da hun som alenemor tok med seg barna til Norge. De mente barna kunne være igjen hos dem. Systemet med barnehager her i landet var til stor hjelp. Hun traff også snille folk som tok seg av dem. En av disse var Grethe Parr, en bibliotekar ved UiAs campus i Grimstad, som nå er pensjonist.

— Vi hadde ingen bil og hun ringte og tilbød seg å plukke opp sønnen min i barnehagen når det regnet. Når det snødde, kom hun og hjalp meg. Hun ble nesten som en mor. Hun sa at det ikke er så lett å bli venner med nordmenn, men når du først får en norsk venn, blir det det et sterkt og forpliktende vennskap. Jeg var heldig som møtte henne, og vi har fortsatt kontakt.

Jaziar Radianti er også takknemlig for alle kollegene som har bidratt til at hun nå har nådd til topps i forskerhierarkiet. Hun nevner kollegene Jose Julio Gonzalez, Bjørn Erik Munkvold, Ole-Christoffer Granmo og hennes lærer i Indonesia.

— Jobb er veien til integrering

Nå er begge sønnene voksne. Eldstemann er ansatt i en bedrift og jobber med byplanlegging. Han har ikke tenkt å ta en doktorgrad selv om mor mener han har talent for forskning. Yngstemann er ferdig med førstegangstjenesten og studerer datateknologi i Oslo.

— Hva tenker du om det livet du har skapt deg i Norge?

— Jeg er så takknemlig. Jeg prøver hjelpe andre som ikke har vært så heldige som meg og vil takke samfunnet på denne måten. Jeg er leder i Innvandrerrådet i Grimstad. Jeg vil bistå innvandrere når spørsmål dukker opp. Mange strever med å få jobb og går bare hjemme. Veien til integrering er jobb. Hvordan skal de ellers greie å integrere seg og lære norsk?