Iranske forviklinger

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Regissør Asghar Farhadi forteller en moderne fortelling om Iran. Den består av en rekke komplikasjoner som spinner rundt Rahim (Amir Jadidi), en mann som er i pengetrøbbel. Det er iallfall den mest åpenbare vanskeligheten som har rammet ham idet filmen begynner. Men det skal vise seg at det er mer i vente.

FAKTA

En helt

Premiere: 22.04.2022

Skuespillere: Amir Jadidi, Mohsen Tanabandeh, Fereshteh Sadre Orafaiy, Sarina Farhadi

Regi: Asghar Farhadi

Nasjonalitet: Iran

Aldersgrense: 9 år

Rahim er fengslet fordi han ikke kan betale en gjeld til en tidligere svoger. De to er fremdeles i konflikt, og det fører til at Rahim ikke slipper ut av fengselet. Enighet med den tidligere svogeren om en tilbakebetalingsplan ville hjelpe ham ut. Men svogeren nekter. Under en permisjon kommer Rahim opp i en situasjon der hans kjæreste finner en veske med gullpenger. Pengene kan brukes til å betale på gjelden, men de bestemmer seg for å finne kvinnen som eier vesken og leverer pengene tilbake. Dermed blir han byens helt, og historien blir presentert på TV og i avisene. Rahim får, og tar, æren for handlingen. Riktignok noe nølende. Han tilbys mer permisjon for å ordne opp i sin situasjon og en jobb. Det kan føre til at han kan bli løslatt og få nedbetalt gjelden. Men det skal vise seg at saken ikke er så enkel likevel.

Fra dette utgangspunktet spinner historien videre. En rekke mennesker involveres. Rahims familie, ledelsen i fengselet, en lokal veldedighetsorganisasjon, mediefolkene - og Rahims sønn.

Farhadi gir oss et stilsikkert drama der en rekke aktører agerer i samspill og med både sammenfallende og motstridende interesser. Det hele får innimellom et preg av heseblesende forviklingshistorie. Det er nemlig ingen grense for hvor mange innfall Farhadi utsetter sin hovedkarakterer for.

En helt blir mer og mer et moralsk drama. Filmen oppmuntrer oss til å engasjere oss i de ulike moralsk ladede situasjonene som inntreffer. De er alvorlige nok, men tonen i filmen er likevel langt lettere enn det vi kanskje kunne forvente. Farhadi innbyr oss til å smile av hendelsene. For et norsk blikk er det interessant å få et blikk i iransk hverdagsliv og kultur, selv om det ikke har vært Farhadis hovedprosjekt å vise dette. Hans prosjekt har vært å bruke elementer fra det iranske samfunnet til å fortelle en mer almen fortelling om hvordan vi alle forsøker å legge til rette for vårt eget liv. Når vi holder på med slike aktiviteter må vi også leve i samforstand med andre. Noen ganger må vi hjelpe, andre ganger ta imot hjelp.

Ordningen med gjeldsfengsel er i søkelyset i Asger Farhadis fortelling. Det samme er måten aktørene hele tiden forhandler med hverandre om løsninger, og der både praktiske og moralske argumenter føres inn i diskusjonen.

Et godt grep i denne fortellingen er regissørens valg om å ikke gi karakterene entydige moralske posisjoner. Amir er «vår mann», men vi får noen anelser om at han ikke alltid har tatt gode valg. Den lite samarbeidsvillige svogeren ser på sin side ut til å ha noen grunner for sine handlinger som kanskje burde lyttes til.

Samtidig er rykter, sladder og sosial fordømmelse noen av de underliggende temaene i filmen. De utspilles i dagligdagse situasjoner, men internettet er aldri langt unna. Det Farhadi prøver seg på er en slags analogt festet fortelling om den digitale hverdagen. Hele tiden i filmen aner vi de sosiale medienes tilstedeværelse i folks liv. Men vi ser nesten ikke sosiale medier i bruk. Det er mer den innvirkningen de har i det ordinære sosiale livet som indirekte diskuteres. Et slikt grep er interessant. Det gjør et poeng av at uansett hva slags spilleregler og samværsformer vi deltar i når vi samhandler på nettet, møtes vi også på de fysiske sosiale arenaene.

Jadidi gjør en god innsats i hovedrollen. Han blir et menneske som veksler mellom å kjempe for verdighet og la seg kue av umulige betingelser.

Filmen er underholdende og tankevekkende. Den er likevel ikke en film som markerer seg i den aller ypperste klassen. Til det har Farhadi kanskje lagt for mange ingredienser i gryta. Vi dras stadig inn i nye situasjoner, men mengden av hindringer ser ut til å ha vært viktigere enn å utforske dybden i erfaringene.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!