Den store majoriteten av norske studenter drar på utveksling til land som vi i stor grad deler tankegods med og der utdanningssystemet i stor grad ligner på vårt, skriver Rebekka Opsal. Foto: Privat
Den store majoriteten av norske studenter drar på utveksling til land som vi i stor grad deler tankegods med og der utdanningssystemet i stor grad ligner på vårt, skriver Rebekka Opsal. Foto: Privat

Norske studenter driver stort sett bare med naboutveksling

Internasjonalisering. Tallene viser at norske studenters utvekslingsopphold i mindre grad bidrar til interkulturell forståelse og kunnskap om verden utover såkalte vestlige land, skriver sentralstyremedlem i Norsk studentorganisasjon, Rebekka Opsal.

Publisert

Det er bred konsensus om at internasjonalisering i form av studentmobilitet i høyere utdanning er et gode, for studenten selv, for høyere utdanningsinstitusjoner og for samfunnet for øvrig. «Internasjonalt samarbeid og dialog på tvers av landegrenser er forutsetninger for å kunne håndtere de store globale samfunnsutfordringene verden står overfor», og «[k]unnskap og interkulturell forståelse er grunnleggende og fundamentalt for å løse de utfordringene verden står overfor i dag», heter det i Iselin Nybøs invitasjon til å komme med innspill til den kommende stortingsmeldingen om internasjonal studentmobilitet

Tallene er slående, og jeg mener de indikerer et uheldig mønster i hvilke utvekslingsavtaler som faktisk finnes og er attraktive.
Rebekka Opsal
sentralstyremedlem, NSO

I arbeidet med og i debatten rundt internasjonal studentmobilitet synes den overordnede problemstillingen å være: Hvordan få flere norske studenter til å reise ut? Men gitt ambisjonene forsknings- og høyere utdanningsministeren har for hva studentmobilitet skal bidra til, er det da helt vilkårlig hvor norske studenter velger å reise?

Ifølge Diku – Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning – dro 34 008 norske studenter på utveksling i perioden 2014-2018. Av disse dro 55,3 prosent til kun syv land: USA, Australia, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Danmark og Spania. Disse landene faller under kategorien land vi liker å sammenligne oss med, nettopp fordi disse landene ligner på Norge på en rekke viktige felter.

Dersom en videre inkluderer såkalte vestlige land, har hele 76,6 prosent av alle norske studenters utvekslingsopphold gått til vestlige land. Det er også noen interessante tendenser på europeisk nivå. I den nevnte perioden dro 13 860 studenter på utveksling i Europa, mens bare 5,7 prosent av disse dro til østeuropeiske land, som utvilsomt byr på større forskjeller til Norge enn resten av de vestlige landene. Selv er jeg på utveksling i Romania dette semesteret, et land hvor kun 17 norske studenter dro i perioden 2014-2018.

Bare 2 621 studenter (7,5 prosent) dro til ett av landene Kina, Japan, India, Brasil eller Sør-Afrika. Dette er land som politisk, økonomisk og kulturelt spiller sentrale roller i sine regioner, og også i internasjonale relasjoner. De store globale utfordringene kan ikke løses uten at disse landene deltar. Men ti ganger så mange norske utvekslingsstudenter reiser til et vestlig land som til ett av disse landene, og kunnskapen om disse landene blir derfor tilsvarende liten i et studentutvekslingsperspektiv.

Tallene er slående, og jeg mener de indikerer et uheldig mønster i hvilke utvekslingsavtaler som faktisk finnes og er attraktive. Norske studenter driver først og fremst med naboutveksling, i den forstand at den store majoriteten drar på utveksling til land som vi i stor grad deler tankegods med og der utdanningssystemet i stor grad ligner på vårt.

Jeg vil gjerne understreke at jeg på ingen måte mener at denne type utveksling er et onde eller at utvekslingsopphold i Australia eller Danmark er mindre hensiktsmessig for studenten selv, høyere utdanning eller samfunnet for øvrig, enn for eksempel et utvekslingsopphold til Kina, Brasil eller Romania. Tvert om mener jeg at all utveksling er bra, men i sum viser tallene at norske studenters utvekslingsopphold bidrar i mindre grad til interkulturell forståelse og kunnskap om verden utover såkalte vestlige land.

Videre i arbeidet med og i debatten om internasjonal studentmobilitet er vi nødt til å ta disse tallene med i betraktning. Det kan ikke være vilkårlig hvilke utvekslingsavtaler som faktisk finnes og er attraktive blant norske universiteter og høyskoler dersom utvesklingen av studenter skal ha en relevans i forhold til «de store globale samfunnsutfordringene verden står overfor».

Siste fra Khronos forside: