film

Interessant, men noe stivt om dansk okkupasjonshistorie

«De forbandede år» er en tittel som setter søkelyset på særlig de tre første okkupasjonsårene i Danmark under den annen verdenskrig.

«De forbandede år» handeler om de første krigesårene i Danmark.

Publisert Oppdatert

Filmen handler om de tre første krigsårene. Familien Skov bor langs fasjonable Strandvejen nord for København og vi møter dem første gang 9. april 1940, mens de er samlet for å ferie gullbryllup. Festlighetene blir imidlertid avbrutt av fly som inngår i den tyske krigssmakt. Danmark er i ferd med å bli okkupert.

Familiens overhode er også fabrikkeier og hans fabrikk produserer varer som kan være betydningsfulle i en krigssituasjon. Vi involveres raskt i hans strev med å holde hjulene i gang mens han samtidig søker å holde sin moralske sti ren: han ønsker ikke å handle med tyskerne.

Danskenes krig, 1940 til 1945, var både lik og ulik vår egen. De to landene ble okkupert og fikk tilbake friheten på de samme tidspunktene. Men forholdet til okkupasjonsmakten var ulikt.

Fakta

De forbandede år

Premiere: 15.05.2020

Skuespillere: Jesper Christensen, Bodil Jørgensen, Patricia Schumann, Erik Madsen, Sylvester Byder, Gustav Dyekjær Giese, Anders Heinrichsen

Sjanger: Drama

Regi: Anders Refn

Nasjonalitet: Danmark

Språk: dansk

I Danmark var motstanden mindre våren 1940, og den danske regjeringen og kongefamilien ble i landet og opprettholdt sine funksjoner. Situasjonen ble mer tilspisset i 1943, og den danske motstandskampen hardnet til i de to siste krigsårene.

Særlig i den første halvdelen behandles disse temaene noe stivt. Det er som om alle forhold skal vises fram i en nesten leksikal framstilling.

Jan Storø

Det er mot denne bakgrunnen regissør Anders Refn forteller om danskenes valg overfor tyskerne, med utgangspunkt i en velsituert familie. De fem barna i familien, som på dette tidspunktet befinner seg fra sent i tenårene og oppover, gjør svært ulike valg. Alt fra motstand mot okkupasjonen til å alliere seg med tyskerne. Familien rommer slik sett «alle» avskygninger av måter å forholde seg på.

Filmen er interessant som okkupasjonsfortelling. Den gir oss bilder fra vårt nabolands historie som mange av oss ikke kjenner så godt. Den diskuterer de ulike valgene, og fokuserer spesielt på handel med den tyske okkupasjonsmakten.

Men fortellingen bruker lang tid på å ta tak i oss og engasjere.

Særlig i den første halvdelen behandles disse temaene noe stivt. Det er som om alle forhold skal vises fram i en nesten leksikal framstilling. Vi får ikke muligheter til å fordype oss i det menneskelige aspektet ved de ulike valgene fordi Refn velger å liste opp, framfor å fordype det mest vesentlige. I den første delen framstår alle scenene som like viktige i å etablere det universet som Refn trenger å fortelle historien. Da blir det lite luft og lite refleksjonsrom. De fleste karakterene forblir litt fjerne for oss. Et jødisk par skrives inn i fortellingen, men blir mer et fortellergrep enn en reell fordypelse av de menneskelige prøvelsene jødene gjennomgikk.

Utover i filmen løsner det stive grepet. Flere av sidefortellingene som omfatter de voksne barnas valg og konsekvenser av valgene, bidrar til dette. Da spilles noen ganger et tydeligere emosjonelt engasjement inn.

Et artig paradoks i denne filmen er at fabrikkeieren, direktør Skov som han omtales, spilles av Jesper Christensen. Christensen framstiller denne karakterens kamp på en troverdig måte. Han fanger direktørens uvilje mot å la seg i fange i tyskernes økonomiske grep, samtidig som han for alt i verden ønsker å holde virksomheten i gang. Sist gang vi så Christensen her i landet, var som Kong Haakon i Erik Poppes film «Kongens nei» (2016). I den filmen var Christensens oppgave å gestalte mot og ubendig tross, altså nærmest det motsatte av hans karakter i «De forbandede år».

Tidskoloritten oppleves som presis, både når det kommer til interiører, klær og kulturelle elementer som ungdommens interesse for jazz - den amerikanske musikken som tyskerne ikke ønsket.

En interessant diskusjon er om det er mulig å fange bredden i danskers oppfatning av okkupasjonsmakten i en film som utspiller seg i øverste overklasse, der handelsministeren stadig er på middag og der det kan sies replikker innad i familien som «Hvordan gikk det i Utenriksministeriet i dag?». De eneste tydelige representanter for de lavere klasser er kokka på godset, og hennes sønn -bolsjeviken. Ja, og dessuten et par karakterer i noen korte scener som foregår i Trondheim.

«De forbandede år» kan trygt sees. Den hadde vært enda bedre dersom Anders Refn hadde myket den opp mer og gitt oss en mindre museal fortelling.