Stella og Magnea før rusen blir det viktigste

Intenst om rusmisbrukerens fall

Film. Dette er fortellingen om ungdom som lever med fest og rus – og som eksperimenter med rusmidler de ikke har helt oversikt over. Og som går for langt.

Publisert

Magnea er 15 år når vi møter henne. Hun treffer en jente på samme alder, Stella, som virker sikker på at livet skal leves fullt ut. Og eventyrlysten tas ut i de mest risikoutsatte ungdomsmiljøene nabolaget har å by på. Hjemme er det bare kjedelig. Skolen klarer heller ikke fange Magneas interesse lenger.

Magnea har ikke noen særlig erfaring med gutter, og bruker ikke miljøet til å finne seg noen heller. Det er bare Stella som er interessant. Stella og leken med rus. Dessuten har de andre ting sammen - som lek med falske nettprofiler for å lokke menn til sex, menn som de så raner når de møter opp.

Fakta

Let me fall

Norgespremiere: 13.12.2019

Originaltittel: Let Me Fall

Skuespillere: Elín Sif Halldórsdóttir, Kristín Thora Haraldsdottir, Eyrún Björk Jakobsdóttir, Lára Jóhanna Jónsdóttir.

Regi: Baldvin Zophoníasson

Manus: Birgir Örn Steinarsson, Baldvin Zophoníasson

Aldersgrense :15 år

Stellas kjæreste bruker rusmidler, sprøyter og det som ellers kommer i hans vei, ser det ut til. Det samme gjør hans mor. Han selger også.

Filmen er islandsk, men vi blir ikke presentert spesielt for det nærmiljøet der hendelsene inntreffer. Den kunne ha utspilt seg «hvorsomhelst», for eksempel i Norge.

Denne filmen tar oss med hele veien fra ungjente og utprøving til hva som skjer lenge etter at alt er for sent
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Relativt tidlig i filmen møter vi Magnea i et frampek til et senere tidspunkt i hennes liv. Noen år er gått, og livet har ikke fart pent med henne. Hun er innelåst i en celle. Skadet i ansiktet av vold. Tydeligvis langt kommet i et liv med rus. Så er vi tilbake til ungdomstiden. Det er på denne måten regissør Baldvin Zophoníasson forteller historien. Vi hopper fram og tilbake langs tidsaksen. Vi er samlet sett med på Magneas livsløp gjennom 20 år. Delvis sammen med Stella, delvis uten. Historien fortelles altså ikke kronologisk, men det skapes likevel en slags bruddvis kronologi som i begynnelsen føles litt forvirrende, men som etter hvert faller på plass som måten denne historien skal fortelles på.

Det går ikke bra med Magnea. Hun er på stadige avvenninger og vi følger henne lenger og lenger ut i rushelvetet. Noe som inkluderer vold, seksuell vold og som bryter henne sakte og sikkert ned. Hun spilles i den yngre versjonen av Elín Sif Halldórsdóttir og i den eldre av Kristín Thora Haraldsdottir. På samme måte framstilles Stella av Eyrún Björk Jakobsdóttir og Lára Jóhanna Jónsdóttir. De bidrar alle til å bygge troverdige karakterer.

Magneas foreldre, med sine nye ektefeller, står hjelpeløst på sidelinjen. Sent forstår de hva som foregår: «Hvem har ikke tatt seg fest i ungdomstiden?» er munnhellet. Særlig faren er naiv og tar ikke grep når han ennå kanskje kunne gjøre noe. Men det er også han som stiller opp mest på et senere tidspunkt. Forholdet mellom far og datter utvikler seg på en inderlig måte gjennom filmen.

Det oppleves ellers som litt påfallende at det ikke er noe hjelpeapparat i denne fortellingen. Her er ingen offentlig instans som forsøker å snu utviklingen mens den ennå kan snues.

Etter hvert utvikler Magnea og Stella et seksuelt forhold til hverandre. De holder mye sammen. Men forsvinner også fra hverandre. Deres relasjon utvikler seg langs nye linjer i den siste delen av filmen, men det skal ikke fortelles fram her.

I mye av denne filmen, og særlig i den første delen, velger Zophoníasson en ganske neddempet fortellerstil. Kameraet registrerer begivenhetene på armlengdes avstand og det gir en litt kjølig tone til fortellingen. Etter hvert blir virkemidlene kraftigere. De avspeiler at Magneas liv på alle måter er mer brutalt. Magnea blir forbruksvare for andre, og ser ikke ut til å ha krefter til å gjøre noe som helst med det.

Manuset bygger på intervjuer med rusmisbrukende og deres nærmeste. Men den står støtt på egne bein, og føles ikke som noe seminarreferat.

Denne filmen tar oss med hele veien fra ungjente og utprøving til hva som skjer lenge etter at alt er for sent. Zophoníasson lar overgangen fra lek med rus til «the point of no return” skje på en slik måte at vi kjenner på hvor hjelpeløse vi blir, som ikke kan gripe inn.

«Let me fall» bruker litt tid på å feste grep. Men når den gjør det, bærer den på en intensitet som gjør at man sitter i ro for å se den ferdig. En av dens viktigste kvaliteter er at den går så grundig til verks. Her belyses mange sider av livet til en rusmisbruker, uten at det virker pålesset.