LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Innlandet
Instituttledere bekymret for ansattes helse ved Universitetet i Innlandet
Ledere ved to institutt har valgt å sende formelt varsel etter at de ikke opplever å bli hørt gjennom ordinære kanaler. — Et betydelig ansvar på oss som arbeidsgiver, svarer HR-direktøren.
Publisert
Sist oppdatert
To instituttledere ved Universitetet i Innlandet sendte i oktober hvert sitt formelle varsel til den daværende høgskolen. Årsaken er høyt arbeidspress over tid som har ført til at de er bekymret for sine ansattes helse.
Dette kommer i tillegg til bekymringsmeldingene som Khrono har skrevet om tidligere, som ytterligere to fagmiljøer sendte til høgskolestyre for et års tid siden.
— Når det kommer slike meldinger er det selvsagt noe vi tar på største alvor. Ansattes liv og helse er noe som det selvfølgelig er helt essensielt for oss å ivareta, sier HR-direktør Lars Petter Mathisrud.
Campus Blæstad
«Jeg er dypt bekymret for helsen til mine kollegaer, spesielt for enkelte som er i fare for å bli utbrent... ...Mangelen på ressurser og personale bidrar til en stressende hverdag som ikke er bærekraftig.»
Varselet fra instituttleder Micael Wendell ved Institutt for jordbruksfag ble levert med høyeste alvorlighetsgrad i varslingssystemet.
Det ble sendt på kvelden 8. oktober. Da hadde Nokut allerede innstilt på at høgskolen skulle få bli universitet, og det eneste som gjensto var formaliteten med Kongen i statsråd.
«Dette kan få alvorlige konsekvenser for de ansatte, og vi ser allerede tegn på at dette er i ferd med å skje. Vi har til og med hatt sykemeldinger som følge av denne belastningen», fortsatte instituttlederen.
Han beskriver i varselet seg selv om «maktesløs»: Han har ikke ressursene som trengs for å gjøre noe med situasjonen, noe som gjør det umulig å få til nødvendige forbedringer.
I tillegg er det « … akutt behov for å rekruttere nytt fagpersonell for å kunne opprettholde kvalitetene i kursene våre» skriver han og legger til at han opplever «en følelse av administrativ ensomhet».
Wendell: — Reell bekymring
— Hvorfor valgte du å sende et varsel? Finnes det ikke andre kanaler hvor en instituttleder kan ta opp slikt?
— På mitt institutt jobber ansatte flere hundre timer overtid hvert år for å få undervisningen til å gå rundt. Ansatte får hjerteproblemer og situasjonen går utover ansattes psyke. Da må jeg si ifra, og det må gjøres på den måten for at det skal tas på alvor, sier Wendell.
— Hva legger du i «administrativ ensomhet»?
— Jeg sitter helt alene med all administrasjonen av forskning og undervisning på mitt institutt. Det er veldig lite støtte fra sentralt hold. I tillegg til å administrere forskning og undervisning, har vi også en gård og gårdsdrift som skal planlegges og driftes, uten at det er satt av ekstra ressurser til det.
Wendell forteller at Campus Blæstad er en unik campus, en gård bestående av gamle og kalde bygg.
— Det hviler veldig stort ansvar på meg for å ta tak i alt som ikke fungerer. Jeg har et godt forhold til driftsavdelingen, men de ressursene jeg må bruke på det, går på bekostning av alt annet.
— Er dette et reelt varsel, eller et forsøk på å legge press på ledelsen for å bedre ressurssituasjonen?
— Varselet er en reell bekymring for ansattes arbeidsliv. Det er ingen som skal trenge å dø på jobb. Men det er klart at alt henger sammen med alt, så det er også et press for at vi skal få en mer rettferdig ressursfordeling, sier han.
— Hvordan er varselet fulgt opp?
— Jeg hadde et møte med HR-direktøren hvor vi hørte på hverandre. Jeg fikk en oppfatning av at han ønsket at alle ansatte skulle behandles likt, men etter det har jeg ikke hørt noe. Jeg meldte det som et varsel, da forventer jeg at det behandles deretter.
Campus Hamar
Tidligere samme dag, på tampen av normalarbeidsdagen, hadde et tilsvarende varsel blitt sendt inn fra lederen av Institutt for bioteknologi på campus Hamar. Vegar Ottesen skriver at han «anser situasjonen som alvorlig», og også han ga varselet høyeste alvorlighetsgrad:
«Jeg frykter for helsen til mine ansatte, spesielt for enkelte som står i fare for utbrenthet... ...Stresset på de ansatte — og på leder — er ikke av bærekraftig karakter, og alvorlige konsekvenser for personalet er nært forestående, og har i noen tilfeller allerede inntruffet.»
Varselet er ikke ulikt varselet fra Wendell, men utfordringene som beskrives er noe annerledes. At de to instituttlederne hadde snakket sammen på forhånd, er ingen hemmelighet.
Ottesen peker på at arbeidsmiljøet lider. Antallet personalsaker er høyt og har ført til en oppsigelse som kunne vært unngått, skriver han.
I likhet med sin lederkollega på Blæstad peker også Ottesen på at han ikke har tilstrekkelige ressurser til å sette inn forebyggende tiltak eller tenke strategisk over tid, noe som gjør det «vanskelig, om ikke umulig» å forbedre situasjonen.
I varselet skriver han at situasjonen, som han anser som kritisk, også tidligere er sagt fra om. Blant annet skal dekanen ved hans fakultet over tid ha diskutert og varslet om uholdbare forhold som følge av manglende ressurser, skriver han.
«Det er demotiverende for meg som leder, og ansatt ved Høgskolen, å oppleve at slike varsler så langt ikke har resultert i tiltak jeg kan identifisere.»
Ottesen: — Må komme med økonomisk ryggdekning
Til Khrono forteller Ottesen at det har vært et møte mellom han og HR-direktøren i etterkant av varselet, og at han håper på videre dialog med toppledelsen.
Samtidig forteller han, i likhet med Wendell, at det har vært forsøkt å ta dette «i linjen» i flere omganger tidligere uten hell.
— Dette har vært en problemstilling som har vært diskutert mange ganger over mange år, og det har ikke skjedd noen endringer jeg kan se. Da må man forsøke å bruke andre interne kanaler, svarer han på spørsmål om hvorfor han valgte å sende et formelt varsel.
— Jeg ville ikke varslet om dette ikke var en reell problemstilling.
Arbeidstidsordningen
I begge varslene koker problemene ned til arbeidstidsordningen ved det som nå er Universitetet i Innlandet, ifølge varslerne. Det er rett og slett ikke satt av nok tid til å utføre de arbeidsoppgavene som skal gjøres.
«…mine ansatte må søke midler og forske innenfor relevante områder, samtidig som de håndterer en høy arbeidsbelastning per student. Jeg kan ikke gi mine ansatte nødvendig frikjøp, noe som ytterligere forverrer situasjonen.» skriver Wendell i varselet fra campus Blæstad.
Han har regnet seg fram til at de mangler et sted mellom fire og fem ansatte.
Halvannen times kjøring sørvestover pekes det på hvor mange millioner kroner de sparer universitetet for gjennom en «alt for stram arbeidstidsordning».
«En annen måte å se det på er at våre 10.7 førsteamanuensis-ekvivalenter gjør jobben til 17,3-18,2 førsteamanuensis-ekvivalenter» skriver Ottesen.
Hvert årsverk utfører med andre ord nesten to årsverk, etter hans beregninger.
— Vil den nye arbeidstidsordningen som er på høring, slik den ser ut nå, avhjelpe situasjonen?
— Den vil gjøre situasjonen bedre hvis, og bare hvis, det følger penger med den. Den må komme med økonomisk ryggdekning. Hvis ikke vil vi fremdeles ikke ha tilstrekkelig med midler til å gjøre det vi skal gjøre. Vi har de ansatte vi har, og trenger flere, sier Ottesen.
Ressursproblemer sto også sentralt i to bekymringsmeldinger sendt det daværende høgskolestyret i fjor fra henholdsvis fagmiljøet for rettsvitenskap og barnevern, sosialt arbeid og vernepleier-studiene.
HR-direktøren: Betydelig ansvar på arbeidsgiver
HR-direktør Mathisrud sier til Khrono at det nyslåtte universitetet nettopp er ferdig med høringsprosessen rundt ny arbeidstidsordning. Nå skal de gå gjennom alle innspillene, og på nyåret er planen at et forslag til ny intern finansieringsmodell skal sendes ut i organisasjonen.
— Men uansett situasjon har vi som arbeidsgiver et ansvar for å sørge for at ansatte har forsvarlige arbeidsforhold.
— Hvordan har dere endt opp i en situasjon hvor instituttledere må sende et formelt varsel fordi de ikke opplever å bli hørt?
— Ja, hvordan har vi endt opp der... Det er et godt spørsmål, svarer HR-direktør Mathisrud.
Og et spørsmål det viser seg å være vanskelig å svare på. Noe av det handler om oppfølging av enkeltpersoner, forteller Mathisrud, og det er ikke noe han kan gå nærmere inn i. Noe handler om større spørsmål som det tar tid å gjøre noe med, slik som den nevnte arbeidstidsordningen og den kommende gjennomgangen av finansieringsmodellen.
— Men de opplever åpenbart at de ikke får den støtten de trenger, og det må vi ta på største alvor. Hvordan dette kan løses på kort sikt, mens vi venter på de større prosessene, har vært tema for møtene vi har hatt.
— Jeg skulle ønske vi hadde fanget opp dette, og klart å gjøre noe med det som oppleves som så krevende, uten at instituttlederne opplever at de må si ifra på denne måten. Det ligger et betydelig ansvar på oss som arbeidsgiver.
Hva de kortsiktige løsningene skal være, er ikke landet ennå, men på sikt er målet at både den nye arbeidstidsordningen og finansieringsmodellen skal gi mer likeverdig arbeidsvilkår mellom de forskjellige fakultetene.
— Ottesen sier en ny arbeidstidsordning kun vil hjelpe dersom det følger penger med. Vil de får mer penger?
— Jeg tør ikke å uttale meg så altfor mye om dette, men det er klart at de to tingene henger jo sammen. Arbeidstidsordningen har betydning for finansieringen.
— Wendell beskriver en «administrativ ensomhet». Er systemet rundt instituttledelsen godt nok rigget?
— Hans institutt er et ordinært institutt som i tillegg driver en gård, noe som fører med seg ekstra drift og administrasjon. Universitetet er organisert med drifts- og administrasjonsfunksjoner som delvis på institusjonsnivå og delvis på fakultetsnivå. Om det gis god nok støtte er noe som kan vurderes.
HR-direktøren gjentar poenget fra tidligere saker i Khrono om ressurssituasjonen i Innlandet. Det er utfordrende. De er ikke alene om utfordringene. Og de må finne løsninger innenfor en strammere økonomisk virkelighet.
— Vi prøver å finne løsninger her. Det er ingen som ønsker at det skal være arbeidsvilkår her som utgjør fare for liv og helse, verken på den ene eller andre måten. Så dette tar vi på det største alvor, og prøver å finne løsninger på, både på kort og lang sikt.
