Instituttene skal styre og disponere grunn­bevilgningen selv

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Administrerende direktør Ellen-Marie Forsberg i Norsus (Norsk institutt for bærekraftsforskning) skriver 10. oktober i et innlegg i Khrono at legitimiteten til instituttsektoren «ikke kun [er] knyttet til rapportering på indikatorer, men hvordan sektoren bidrar til å oppnå forskningspolitiske målsetninger». Videre er hun tydelig på at vi må «la de overordnede målene med forskningspolitikken styre virkemidlene».

Vi i Forskningsrådet er helt enig i dette. Et viktig virkemiddel i norsk forskningspolitikk er – nettopp – forskningsinstituttene. Deres primære rolle, som også skiller dem fra universitetene, er å tilby etterspurte forskningstjenester. Tjenestene skal ha høy vitenskapelig kvalitet, og instituttene forventes å ta del i forskningsfronten innenfor sine områder, hvilket skiller dem fra mange andre tjenesteleverandører. Denne rollen begrunner en grunnfinansiering, både for å sikre vitenskapelig kvalitet, men ikke minst for at instituttene skal kunne etablere ny forskningsbasert kunnskap før fremtidige oppdragsgivere har behov – og er villige til å betale – for denne kunnskapen.

• Les også: Grunnfinansiering av instituttsektoren og konsistens i forsknings­politikken

Forsberg viser til Forskningsrådets gjennomgang av instituttenes grunnfinansieringssystem der vårt råd er å videreføre dagens modell for tildeling av grunnfinansiering til forskningsinstitutter, dog med noen justeringer. Et element i modellen Forsberg peker på er den årlige omfordelingen av en andel av grunnfinansieringen mellom instituttene. Hun hevder at hensikten med dette blant annet er «å utjevne historisk ulikhet ut fra hvordan instituttene presterer på ulike indikatorer som måler ønsket atferd».

Ja, Forskningsrådet mener det er klokt at en historisk ulikhet i bevilgningsnivå, som i dag ikke er begrunnet, viskes ut over tid. Samtidig har omfordelingen i modellen andre viktige funksjoner. Den sørger automatisk for at institutter som over tid endrer størrelse, vil få sin grunnbevilgning justert tilsvarende. Og sist, men kanskje viktigst, dagens modell legger kravet for å motta grunnfinansiering høyt. Instituttene som mottar grunnfinansiering, skal være distinkt forskjellige fra private kunnskapsleverandører som ikke mottar slik finansiering. Derfor vil vi både sette minimumskrav for å motta grunnfinansiering, og vi vil dimensjonere bevilgningen etter kriterier for vitenskapelig kvalitet og etterspørsel.

Forsberg påpeker et paradoks, nemlig at grunnbevilgningen blant annet skal benyttes til omstilling i privat og offentlig sektor, men at det ikke finnes indikatorer for dette i grunnfinansieringssystemet. Som mulige indikatorer nevner hun instituttenes deltagelse i søknadstypene Innovasjonsprosjekter i næringslivet (IPN) og Innovasjonsprosjekter i offentlig sektor (IPO), som er prosjekter finansiert gjennom Forskningsrådet der private eller offentlige aktører ofte samarbeider med instituttene. Instituttene mottar betydelige midler fra Forskningsrådet til samarbeidsprosjekter, både indirekte gjennom IPN og IPO, og direkte gjennom Kompetanse- og samarbeidsprosjekter (KSP) og senterordninger.

I alle disse ligger betydelig styring på innhold, dels i tildelingene og dels fra samarbeidspartnerne. Forskningsrådet mener at grunnbevilgningen skal styres og disponeres av instituttene selv, blant annet for å utvikle en kunnskapsbase for omstilling på områder hvor etterspørselen ikke er tilstrekkelig i dag. Når det er sagt, er det å utrede en omstillingsindikator en interessant utfordring som vi gjerne drøfter videre med instituttene og finansierende departementer.

Forskningsrådet stiller seg 100 prosent bak Forsbergs utsagn om at de overordnede målene med forskningspolitikken må styre virkemidlene. Vår hensikt i anbefalingene til justering av grunnfinansieringsordningen har vært å se denne som en del av de samlede offentlige virkemidlene, dog med en særskilt begrunnelse.