Institusjonene må selv bidra ved å la sine beste fagfolk bruke tid på å skrive gode lærebøker, skriver Vidar Røeggen og Terje Lohndal. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Institusjonene må selv bidra ved å la sine beste fagfolk bruke tid på å skrive gode lærebøker, skriver Vidar Røeggen og Terje Lohndal. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Lærebøker og insentiver

Institusjonene må selv bidra ved å la sine beste fagfolk bruke tid på å skrive gode lærebøker, skriver Vidar Røeggen og Terje Lohndal.

Publisert   Sist oppdatert

I et innlegg i Khrono 21. april 2017 forsøkte vi å begrunne hvorfor det kan være vanskelig å støtte en generell indikator for lærebøker i finansieringssystemet, gitt at skriving av lærebøker er skjevt fordelt mellom fagområder. Vi argumenterte for at det kunne være problematisk å ha en indikator i finansieringssystemet som bare er relevant for enkelte fag. Argumentene vi la frem er godt begrunnet i offentlige utredninger.

Vi ønsker oss en mer opplyst debatt om disse spørsmålene – en debatt som har som utgangspunkt at spørsmålet om formidling generelt og skriving av lærebøker spesielt, allerede er utredet. Det er selvsagt mulig å være uenig i konklusjonene fra disse utredningene, men om vi skal få til en opplyst samtale, vil debatten bli bedre om man refererer til disse og samtidig peker på hvor de eventuelt trår feil.

Hvordan få til bedre lærebøker? I to ulike innlegg i Khrono fra professor Anders Breidlid og professor Hanne Svarstad, begge fra HiOA, fremstilles vår motstand mot å støtte en generell indikator for lærebokskriving som en indikasjon på at vi ikke verdsetter at forskere bruker tid på å skrive lærebøker.

Vi er helt enige med Svarstad når hun skriver at «På sitt beste gir lærebøker engasjerende og innsiktsfull formidling av forskningsbasert kunnskap». Og vi er like bekymret som Svarstad over situasjonen for studentene i sykepleieutdanningen, og deres misnøye med dårlige lærebøker.

Men studentenes misnøye hadde neppe vært mindre om lærebøker hadde gitt tellekantpoeng. Poeng for å skrive lærebøker ville gitt flere lærebøker. Vi trenger trolig ikke flere lærebøker, men bedre lærebøker. Da blir det mer relevant å spørre hvordan vi kan få dette til.

I vårt innlegg forsøkte vi nettopp å invitere til en diskusjon om vi har de lærebøkene studentene trenger. Virker dagens system for studentene, og er lærebøkene som utgis gode? Vi vet at læreboken råder pensumlistene ved norske universiteter og høyskoler. En NIFU-undersøkelse fra 2013 (NIFUrapport 29/2013) viste at rundt 95 prosent av pensumsidene i det utvalget av fag som ble undersøkt, kommer fra monografien (læreboken).

Den samme undersøkelsen viste at sju av ti sider på pensum, er på norsk. For faget sykepleie, som Svarstad tar opp, er norskandelen tilnærmet 85 prosent. I rettsvitenskap utgjør pensum på norsk nær 100 prosent av pensumsidene. På den andre siden av skalaen har vi biologi (16 prosent) og informatikk (38 prosent). Fagene bruker norsk i ulike blandingsforhold og fagene bidrar svært ulikt til utgivelse av bøker, læremidler og andre faglige ressurser.

De norske forfatterne bak lærebøker finner vi i fagene der norsk er dominerende på pensum. Statistikken viser at det ikke er vanlig at norske forskere bidrar til internasjonale lærebøker (NIFU-rapport 2016:18). Om man ønsker en indikator for forlagsutgivelser som ikke er vitenskapelige, de som ikke dekkes av dagens publiseringsindikator, må man løse problemet med at en slik indikator vil fordele midlene skjevt mellom fag og institusjonstyper.

Det er viktig å ha gode rammebetingelser for utgivelse av lærebøker på norsk. Fastpris på fag- og lærebøker bidrar allerede til dette, og en styrking av ulike støtteordninger for å utgi smale lærebøker vil være mulige virkemidler for å oppnå statens overordnede språk- og litteraturpolitiske mål. Slik vil staten kunne bidra til å ta ansvar for gode lærebøker. Men dette vil ikke være nok. Institusjonene må selv bidra, både gjennom å trekke inn studentenes stemme, med egne strategiske vurderinger og med kvalitetssikring av den litteraturen som til slutt kommer på pensum. Til slutt er det avgjørende at institusjonene lar sine beste fagfolk bruke tid på å skrive gode lærebøker.