Innser at han kanskje aldri kommer til å reise tilbake til Russland

— Dette er bare et lite utvalg, sier Atle Grønn og peker på hyllemeter med sjakklitteratur.

— Russiske sjakkbøker, russiske sjakkbøker, russiske sjakkbøker, sier han og beveger hånden bortover.

Der er også noen norske, inkludert de han har skrevet selv. Og det er permer med russiske, sovjetiske, tyske, franske, svenske, engelske og norske sjakkblader.

— Det er ikke sånn at de bare står der, jeg har lest det meste, sier han.

Atle Grønn, som er sjakkekspert og professor i russisk, forteller at bokhandelen Akademika pleide å ta inn to eksemplarer av et russisk sjakkblad i måneden. Han kjøpte det ene, som han leste fra perm til perm.

— Dette er bare sjakkbøkene kona ikke vil ha hjemme. Jeg har mye mer der, ler han.

Atle Grønn har bestandig kombinert sjakken og språkinteressen. Som 15-åring lånte han en russisk grammatikkbok på biblioteket. Han hadde nemlig fått det for seg at man måtte kunne russisk for å spille sjakk.

— Jeg skjønte jo etter hvert at det er jo ikke sant. Selv Magnus (Carlsen journ.anm.) har ikke lært seg russisk, sier han, og fortsetter:

— Men jeg synes det er litt rart at Magnus og en del av de andre ikke lærer seg litt russisk. Alle er jo enige om at Sovjetunionen endret sjakken fullstendig. De gjorde sjakken om fra et kafespill til vitenskap og sport. Alle sjakkspillere bruker den kunnskapen som ble utviklet i Sovjetunionen, sier han.

les også:

Russiske forskere forteller om skam, frykt og følelse av maktesløshet

Avslørte jukser

Atle Grønn, som ble juniornorgesmester i sjakk som 15 åring og kan smykke seg med tittelen internasjonal mester, har opplevd at sjakk i Norge har gått fra å være noe litt sært, til å bli allemannseie.

— Jeg tror ingen norsk idrettsutøver har endret så mye for en idrett som Magnus har gjort med sjakken, sier han.

I det siste har Grønn blitt nedringt av journalister som har skrevet om juks i sjakk.

— Det var en fredag hvor det var sju-åtte forskjellige mediehus som ringte. Til slutt måtte jeg bare si «nei, jeg har ikke tid til å snakke med dere».

— Man får inntrykk av at det er ganske mye juks i sjakk?

— Det er både og. Det er veldig mye juks på veldig lavt nivå, og særlig på Internett. Jeg har vært veldig aktiv i den kampen og vært mye i media og snakket om det. Men det gir også et litt skjevt bilde. For der det betyr mest, nemlig i brettsjakk og på det høyeste nivået, er det muligens ikke juks. I hvert fall hvis du tar de aller beste i verden. Jeg kan nesten garantere at de fem beste spillerne i verden ikke har jukset over brettet.

— Har du selv mistenkt juks?

— Ja, mange ganger. Men mest på nettet. Jeg har rapportert og tatt mange juksere. Men det er på lavere nivå. Man må skille: Mange av disse historiene er som å si at det var en i Birkebeineren som er dopet og kom på 60. plass. Det er på det nivået. Det er derfor Magnus blir så forbannet når det kommer en nedenfra som han mistenker for juks, sier han med henvisning til 19-åringen Hans Niemann som blir mistenkt for juks.

— Jeg tror at han har jukset. Jeg skjønner den følelsen Magnus hadde. Det er noe med at hvis man har sjakk-kunnskaper på et visst nivå, så føler du at dette ikke er menneskelig spill. Det er vanskelig å bevise. Men den følelsen er som regel til å stole på, sier Grønn.

Avslørte blind mann som jukset

Grønn sto selv bak en avsløring som fikk mye oppmerksomhet. Blant annet VG skrev i 2016 om blinde Stein Tholo Bjørnsen som «har spilt elleville 64 sjakk-kamper uten å tape, og har fått en hel sjakkverden til å måpe».

Atle Grønn hadde egentlig tenkt å skrive om trekkene hans i sjakkspalten sin i Aftenposten.

— Jeg så jo at denne fyren er et geni. Det er jo helt fantastiske trekk. Og så sjekket jeg litt nærmere, og så viste det seg at det var konsekvent computertrekk hele veien. Det tok meg bare fem minutter å avsløre han. Jeg rapporterte han inn samme kveld som han vant en turnering på Fagernes.

Norges Sjakkforbund suspenderte Bjørnsen i to år. De mente han hadde fått informasjon i en øreplugg, som han brukte som et teknisk hjelpemiddel fordi han var blind. I 2018 ble mannen igjen tatt for juks mot en ni år gammel jente under en turnering. Da ble han ekskludert fra forbundet.

— Er det andre ting du har avslørt på brett?

— Det er noe jeg har avslørt — eller har mistanker om — som er ganske stort, som jeg ikke har gått ut med ennå. Fordi det er litt vanskelig med bevis og sånt, sier han kryptisk.

Tidligere denne måneden innrømmet også sjakkpresident Joachim Berger Nilsen å ha jukset i 2016/2017-sesongen, og trakk seg fra vervet. «Alle sjakkfolk visste om det», hevdet stormester Lars Oskar Hauge.

— Jeg visste også det, sier Grønn.

— Hvorfor gikk du ikke ut med det?

— Det er mye jeg vet som jeg ikke går ut med. Jeg får også mange tips. Det er fordi det er ekstremt belastende å ta disse kampene. Jeg må velge kamper med omhu. Jeg tar noen av dem. Det var så mange som visste om det, hvorfor skulle akkurat jeg ta den? Og jeg visste det også bare gjennom annenhåndsinformasjon.

Leste russisk døgnet rundt: — Det var helt sjukt

Atle Grønn hadde egentlig planlagt å studere noe mer «sjakkaktig» enn språk. På 1990-tallet bodde han et par år i Frankrike.

— Fransk var så gøy at jeg tenkte at jeg tar et språkfag til før jeg begynner med matte eller noe som er litt mer «sjakkaktig», sier han.

— Jeg var god til å analysere systemer abstrakt, som i sjakk, utdyper han.

Men han ble helt hekta på russisk da han begynte å studere ved Universitetet i Oslo.

— Det var helt ekstremt. Jeg sto på døgnet rundt, egentlig helt til jeg var ferdig med doktorgraden.

— Hvorfor ble du så hekta?

— Det er et godt spørsmål. Jeg hadde et kick i mange år. I ettertid tror jeg det var en fordel at det ikke var Internett. Da er det så mye informasjon at du mister litt kontrollen. Da jeg studerte russisk på begynnelsen av 1990-tallet var det ganske oversiktlig. Jeg hadde de og de bøkene å forholde meg til. Jeg så at det var mulig å komme meg gjennom dette, og det var inspirerende. Så hvis jeg hadde en russisk grammatikkbok på 500 sider, så leste jeg den fra begynnelse til slutt, med glupsk appetitt.

les også:

Får kritikk for å tillate russisk forskingstokt på norsk sokkel

I noen år leste han 12-13 timer i døgnet sju ganger i uka, har han anslått i et tidligere intervju.

— Det var helt sjukt. Jeg møtte ikke noe særlig mennesker. Jeg hadde samboer, da. Og det var ikke særlig mange russere i Oslo. Men alt det var veldig deilig, for det var bare meg og bøkene.

— Og samboeren din?

— Ja, det var nok veldig viktig at hun var der, for da ble jeg ikke gæren.

Optimisme under Gorbatsjov

Men verden så ganske annerledes ut da Atle Grønn begynte å studere russisk.

Mikhail Gorbatsjov var president. Forholdet mellom øst og vest ble stadig bedre.

— Det var den optimismen som var med på å få meg til å studere russisk. Nå er det pessimisme, konstaterer han.

Han tror at krigen i Ukraina vil føre til at færre vil studere språket.

— Pessimisme har vi hatt før, som under Stalin, og stagnasjon under Bresjnev. Men hvis vi skal være ærlige, så hadde ikke Universitetet i Oslo mange russisk-studenter under Stalin, sier han.

Grønn legger ikke skjul på at det har vært tungt å være professor i russisk språk den siste tiden. Han sier han reagerte på invasjonen med kvalme og sinne. Og han ble oppgitt over vestlige eksperter.

— I alle år har jeg hørt på russisk undergrunnsradio, sånn opposisjonell radio. Mine kilder hadde jo sagt at dette kom til å skje.

Han viser til at den russiske sjakklegenden og politiske aktivisten Garri Kasparov skrev rett ut i en bok i 2015 at Putin ikke ville nøye seg med Krim, men gå etter resten av Ukraina.

— Derfor ble jeg også litt oppgitt over at vestlige eksperter hadde sagt så lenge at dette ikke kom til å skje. Jeg regner meg ikke som ekspert på sånne spørsmål, men jeg hadde hørt disse russiske opposisjonelle si dette lenge, sier han.

Han har pleid å dra til Russland rundt en gang i året, både i forbindelse med jobben og for å spille sjakk.

— Du kommer ikke til å fortsette med det?

— Nei, det ser ikke ut som det kommer til å bli noe av det. Som det ser ut nå, kan det godt være at det aldri blir noe igjen. Det må si så fall skje noen endringer. Jeg utelukker heller ikke at jeg står på en eller annen liste også. Det er ingen vestlige forskere som drar til Russland nå. Det faller meg ikke inn at det skal være en mulighet.

— Hva tenker du om det? Du har jo viet yrkeslivet ditt til russisk.

— Det er en voldsom sorg på vegne av russisk språk og kultur, sier han.

— At noen kan ødelegge noe slik Putin har gjort. Det er et raseri og en sorg over det. Og så prøver jeg å vende det til noe konstruktivt, sier han.

invasjonen i ukraina

— Selv på det kaldeste var det samarbeid med Russland under den kalde krigen

Protesterte ved å bytte russisk med ukrainsk

Grønn har nemlig tatt initiativ til at instituttet skal tilby kurs i ukrainsk språk. Han organiserer kurset samtidig som han lærer språket selv.

— Jeg følte at vi ikke kunne fortsette som før, nemlig å tilby russisk — punktum. Det måtte gjøres noe.

Og i mars protesterte han mot invasjonen på en måte som bare en professor i lingvistikk kan. Han holdt på med en forskningsartikkel. Den hadde en slik form at det ikke var så viktig at det var russiske data han jobbet med. Han analyserte en konstruksjon, men den samme konstruksjonen finnes også på ukrainsk.

Han endret alle dataene i tempussystemet til ukrainske data.

— Så jeg skrev artikkelen på nytt, tok ut det som var russisk og endret til ukrainsk. Det var en statement. De som leser artikkelen vil se at dette er en politisk ytring fra meg: En professor i russisk, men teksten handler om tempus i ukrainsk.

Det har blitt mye mindre kontakt med russiske kolleger.

— Hva sier de?

— De er litt kryptiske. Jeg skjønner mellom linjene at noen er forferdet. Og så er det noen jeg ikke har kontakt med lenger, for både de og jeg skjønner at det er meningsløst så lenge de ikke er villige til å ta avstand fra regimet. I likhet med veldig mange russere, sier han.

— Det er en slags psykologisk forsvarsmekanisme. De klarer ikke å begynne å kritisere Putin nå. For da faller livene deres på en måte sammen, for de har levd på en livsløgn hele tiden. Hvorfor stoppet ikke det russiske folk Putin for 15 år siden?

—Hva tror du er utgangen på denne krigen?

— Jeg tror ikke så veldig mye. Jeg kan ikke se noen utgang. Stalin døde en naturlig død i 1953. Så naturlig død er en utgang, sier han og ler litt.

— Det er ikke så optimistisk?

— Nei. Jeg var litt optimist da Marina Ovsjannikova sto frem på russisk TV, sier han med henvisning til redaktøren som i mars brøt inn i direktesending på statlig russisk TV med en plakat med «no war»-budskap.

Men det er lenge siden nå, konstaterer Grønn.

— Så hvor er motstanden? Det virker som regimet har kneblet den fullstendig.

russland

Færre studenter velger russisk

— Historien er alltid overraskende

Han er skuffet over at de som har forlatt landet heller ikke har gjort så mye ut av seg.

— Hvor er protestene foran de russiske ambassadene? Hvor er den protestbølgen?

— Hvorfor tror du folk ikke protesterer?

— Jeg tror det er fordi de er så vant til å leve i et regime uten ytringsfrihet. Og at de er så kuet at det ikke kommer fram. De tenker kanskje ikke i de baner heller. Og så er det selvsagt det at de er redde for familiene sine i Russland. Men fra et ukrainsk perspektiv er det en feighet som er utilgivelig.

— Så du tror ikke vi vil ha et normalisert forhold til Russland i overskuelig framtid?

— Historien er alltid overraskende. Jeg kan ikke forutsi hvilke overraskelser som venter oss. Det er håpet. At det er noe vi ikke har tenkt på som skal redde oss, sier han og smiler.