Skal man forstå universitetenes samlede bidrag til innovasjon og nyskaping, må vi ha indikatorer som favner bredere, skriver prorektor Toril A. Nagelhus Hernes ved NTNU. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Skal man forstå universitetenes samlede bidrag til innovasjon og nyskaping, må vi ha indikatorer som favner bredere, skriver prorektor Toril A. Nagelhus Hernes ved NTNU. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Innovasjon bør måles bedre

Nyskaping. Universitetene bidrar utvilsomt til innovasjon i samfunnet, men hvor mye, og på hvilken måte? Dagens måling av innovasjonsbidrag er for upresis, og dette må vi gjøre noe med.

Publisert

Næringsliv og skattebetalere forventer i økende grad at universitets- og høgskolesektoren skal bidra til innovasjon og omstilling, og det er ikke urimelig. Hvert år sender vi over 300.000 nyutdannede inn i arbeidslivet, og i år vil staten bruke 41,6 milliarder kroner på forskning og utvikling. Med all kunnskap og nye løsninger som genereres, har sektoren vår stor påvirkning på samfunnsutviklingen.

Skal universiteter og høgskoler bidra til mer innovasjon, må vi kunne måle hvor gode eller dårlige vi er. Vi må måle hvordan vi bidrar, og ikke minst hvordan innovasjonsevnen og bidraget endrer seg over tid. Dette er egentlig ganske banalt: For å vite hvor vi skal, må vi vite hvor vi er. Men dagens målemetoder, som blant annet brukes i internasjonale universitetsrangeringer, er for smale og upresise. De er derfor dårlig egnet til å måle universitetenes reelle, samlede bidrag til innovasjon.

Bedre rapportering og synliggjøring er selvfølgelig ikke et mål i seg selv, men et styringsverktøy mot enda mer og enda bedre innovasjon i og fra akademia.
Toril A. Nagelhus Hernes
Prorektor for nyskaping ved NTNU

De eksisterende rapporteringssystemene måler direkte bidrag til innovasjon, som patenter, lisenser, finansiering fra eksterne, bedriftsetableringer og vitenskapelig publisering sammen med næringslivet. Slike indikatorer er selvfølgelig både relevante og viktige, og ja, vi skal som universitet levere bedre på disse områdene også i fremtiden. Men disse indikatorene fanger i liten grad opp de indirekte prosessene som universiteter og høyskoler deltar i, og som bidrar betydelig til innovasjon i samfunnet.

Dette kan vi illustrere med følgende eksempel: Når studenter og kandidater fra NTNU etablerer nye bedrifter, registreres dette som direkte bidrag til innovasjon. Men det indirekte bidraget; NTNUs integrering av innovasjon og entreprenørskap i studiene synliggjøres ikke, selv om økt innovasjonskompetanse og innovasjonskultur blant studenter og ansatte utvilsomt bidrar til mer innovasjon i arbeidslivet.

NTNU har nylig publisert en rapport som næringsminister Torgeir Røe Isaksen bestilte da han var forsknings- og utdanningsminister: «Mot et bredere målesystem for UoH-sektorens bidrag til innovasjon».

Rapporten dokumenterer det ovennevnte problemet: Dagens måling og rapportering av innovasjon fra akademia er ikke presis nok. Rapporten lanserer også en løsning: Skal man forstå universitetenes samlede bidrag til innovasjon og nyskaping, må vi ha indikatorer som favner bredere, og dette er et av de viktigste budskapene i NTNUs rapport. Når man får synliggjort helheten i bidraget fra universitetene, kan vi lettere diskutere hvilke bidrag som gir gode innovasjonseffekter i næringsliv og offentlig sektor. Det blir også lettere å konkretisere tydelig hvilken rolle universitetene skal ha for å skape innovasjon og omstilling i samfunnet.

En justering av målesystemene er naturlig, siden samfunnets forståelse av selve fenomenet innovasjon er blitt bredere og mer nyansert: 1) Innovasjon handler ikke bare om produkter og prosesser, men også om nye tjenester og nye metoder, organisering, markedsføring og kommunikasjon. 2) Innovasjon er ikke lenger noe som bare skjer i næringslivet, men også i offentlig sektor, i frivillig sektor og i samfunnet for øvrig. 3) Innovasjon handler ikke bare om økonomisk vekst, men også om samfunnsforbedringer og sosial framgang. 4) All innovasjon er ikke nødvendigvis positiv.De som driver fram og stimulerer til innovasjon, forventes i økende grad å ha en bevissthet om hva endringene kan og bør føre til.

Alle aktiviteter i UH-sektoren kan ikke regnes som bidrag til innovasjon, selv om de er både nyttige og viktige. Forenklet kan man si at all innovasjon kan knyttes til samfunnseffekter, mens alle samfunnseffekter ikke alltid kan regnes som innovasjon. Dette tar NTNUs rapport selvfølgelig høyde for.

NTNUs rapport er gjort tilgjengelig for hele UH-sektoren i Norge og den ligger også tilgjengelig på NTNUs nettsider. Vi håper at de foreslåtte indikator-settene for innovasjonseffekt blir tatt i bruk og videreforedlet av så mange organisasjoner som mulig, så raskt som mulig. Bedre rapportering og synliggjøring er selvfølgelig ikke et mål i seg selv, men et styringsverktøy mot enda mer og enda bedre innovasjon i og fra akademia.