Hvem skal eie digitale læringsmidler?

Svar på slike spørsmål blir nå landa på en nasjonal arena knyttet til en ny runde med fornying av læringsplattform. Valget skjer i perioden 2016-18. Her er UNINETT en betydelig aktør. Men en får også øynene opp for at en ikke kommer noen vei uten å ha med hovedtyngden av lærerne.

På Læringsfestivalen ved NTNU 12. mai i år fortalte hovedinnleder Trond Giske om et nylig besøk til Harvard. Det var utdanningskomiteen i Stortinget som var på studietur. Der fikk de demonstrert et studio for produksjon av mange og korte forelesningsfilmer. De publiseres i læreverk-systemet edX. Når slike fokuserte og vel illustrere miniforelesninger er tilgjengelig «på boks» kan en arbeide mer i dybden og bredden med studentaktive og varierte læringsformer i «timen». Komiteen var imponert.

edX er laget i et kompaniskap mellom Harvard og MIT.  Det kommersielle alternativet Coursera er utviklet ved Stanford. Til sammen har de to plattformene nå 20 millioner registrerte bruker.  Om bare 9 korte år vil det være godt over 250 millioner studenter i verden, - de aller fleste i Kina og India. De har alle nettilgang fra smarttelefonene sine som alle har «voldsom regnekraft» i gårsdagens terminologi. Det begynner å fylles opp med online læringsmateriell som med enkle grep kan oversette og bygge inn i lokalt tilpassede læreverk. Vi beveger oss ikke bort fra online lærestoff, men mot mer og mer og mer ..

Den totale mengden av tekstlige ressurser på nettet har allerede vokst til en tsunami. Stoffet bearbeides og produseres med bruk av kompleks datalogikk (kunstig intelligens, AI) som spiller en økende rolle på områder som helsediagnostikk, artikkelproduksjon, dynamiske kartblad for selvstyrte biler osv.

I en fersk analyse av elæring fra Massachusetts Institute of Technology (MIT) bruker prorektoren og de andre forfatterne det å fly «by wire» som metafor. Pilotene bidrar med overordnet analyse og oppfinnsomhet i krevende situasjoner. Men de gjør det med støtte i sofistikert digitalt apparatur for å føre og overvåke gigantflyene og kommunisere med bakken. Rapporten slår her til lyd for en ny stillingskategori som læringsingeniør («learning engineer»).

Det er ikke så fjernt fra tanken om «læringsarkitekt» som ble utviklet på Pedagogisk utviklingssenter ved HiOA for noen år siden. NTNU og UiT i Norge har foreslått «merittert lærer» som får tre lønnstrinn ekstra hvis en tar på seg ledende roller i utdanning. Det «tygges» på det samme på Høgskolen i Oslo og Akershus. Det er nærliggende å tro at stillingskategorier som «merittert lærer», «læringsingeniør» og «læringsarkitekt» vil gi nytt driv til å digitalisere undervisningen.

Denne sosio-teknologiske utviklingen skjer ikke et i et vakuum. Den preges av og virker tilbake på andre områder. I bakkant av den store fusjonsbevegelsen som har hjemsøkte vårt land følger nye styringsmodeller og maktfordeling. Med tung teori i bagasjen skrive prorektor og professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Anne Lise Fimreite i Dagens Næringsliv 9. mai om farene for over-sentralisering av makt. I en historiske pendelbevegelsen mellom «detraksjon» (= desentralisering) og «kontraksjon» (maktkonsentrasjon) svinger pendelen nå mot det siste.

En bør se valg av nye systemløsninger i et slikt perspektiv. På kort sikt betyr det ikke så mye om en f.eks. bytter ut Fronter med Blackboard. Men når digitaliseringen griper dypere inn i det å være lærer og student, vil føringene fra slike systemlogiske valg slå inn. De etablerer nye former for strukturell makt.

Men en bør ikke forstå dette som en enkelt dimensjon. Vi må ha to. Den ene dimensjonen går altså mellom sentralt og desentralt, mellom «oppe» og «nede» og mellom senter og periferi. Den andre går mellom det individuelle og det kollektive. Om en slår de to sammen synes konfliktlinjen å stå mellom individ-orientert desentralisering av makt og kollektiviserende sentralisering. En ser hyppige innlegg som preges av denne forestillingen. På den ene siden lærergjerning som heroisk og sannhetssøkende enkeltmannsforetak. På den andre en «stor og stygg» sentraladministrasjon som på sin side kan oppfatte undervisnings- og forsknings-stillingene som «UFF-personalet».

Nå har både studentene og det øvrige samfunn gode grunner til å kreve av akademikere at det må settes fart på digitalisering. Det krever kollektive løsninger. Digitalisering bryter med enkeltmannsforetakets logikk.

Den akademiske institusjonen har derfor lenge stått overfor et vanskelig problem: Hvordan kombinere det å styre institusjonen som helhet inn mot en nye måter å drive virksomheten på og samtidig bibeholde lokal faglig og didaktisk autonomi?

Når UH-sektoren nå går alvorlig i gang med valg av systemløsninger som skal rulle og gå fram til 2025-2030, vil en være tjente med arkitektur som forholder seg til disse spenningene:

• En bør motvirke for sterk sentralitet i forvaltningsfunksjonen.
• Samtidig bør en akseptere og fremmer kooperative løsninger i fagutvikling og undervisning.

Her tror jeg en kan skille mellom to måter å tenke og organisere på. I den ene sees den akademiske institusjonen som en slags fabrikk. Studentene rekrutteres, tilføres nye ferdigheter, sertifiseres og sendes ut på arbeidsmarkedet. I økonomisk teori kalles det en verdikjede. Teorien ble særlig utviklet av Harvard-professoren Michael Porter. Verdikjeder optimaliseres ved å kontrollere eksterne faktorer, skape mer rasjonelle indre koplinger og øke gjennomstrømmingen. Digitalisering kan da sees som «bare et verktøy» for å få til det. Et Learning Management System – LMS – spiller den vesentlige rollen i dette. Det blir redskap for å administrere en optimalisert verdikjede.

Rett før årtusenskiftet ble en kompletterende modell utviklet av de norske forskerne Øystein Fjeldstad og Charles Stabell. Den passer bedre til kunnskapsintensivt arbeid. Et typisk eksempel er det å utvikle og lede læringsforløp. Her reduseres ikke studenten til et objekt for påvirkning, men inngår i et samvirke der de selv er sentrale pådrivere. Det er når studentene realiserer sin egen og selvbevisste læringsstrategier at de når langt.

En tredje modell kalles verdinettverket. Under dagens digitale og globaliserende betingelser smelter verdiverksteder sammen i verdinettverk. Faglig og didaktisk virksomhet overskrider og forbindes på tvers av den enkelte institusjon, region og land. Et typisk eksempel er publiseringsvirksomhet. Den var håndtert av forlagsbransjens og resulterte i nasjonale og internasjonale læreverk.

Det systemet endres nå av digitaliseringens jernlov slik en ser med massemediene. I høyere utdanning skjer det her en restrukturering av «lesing og forelesing» som går i hjertet av undervisningsvirksomheten. Læreverkene håndteres i et globalt og digitalt publiseringssystem.

Den akademiske sektor har langvarig tradisjon og tillit til det at tekstene håndteres i universitets- og lærings-bibliotekene. Framstillingen av digitale læreverk er samtidig blitt en øvelse i samarbeid mellom faglærere, videoprodusenter, lærings-ingeniører (eller lærings-arkitekter), bibliotekarer/kuratorer og andre.

Hvem skal eie resultatene av dette felles arbeidet?

Jeg tror at en med fordel bør gjøre de digitale læreverkene tilgjengelig for allmennheten («Open Access», «Open Educational Resource»). Det blir analogt med hvordan vitenskapelig fagstoff legges ut til fri bruk. Produsentene er jo allerede betalt for å lage dette. En unngår samtidig en rekke problemer om det fagstoff som lærer publiserer skal være institusjonens eiendom. Formuleringen ved Høgskolen i Oslo og Akershus er f.eks. at forfatter beholder eiendomsrett når han eller hun skriver «tradisjonelle lærebøker». Hva med de utradisjonelle?