Lite sannsynlig at framtidas universitetssektor kun huser små eliteinstitusjoner

Trond Blindheim og Thor Øivind Jensen synes å være bekymret for to forhold som til dels henger sammen.

1) studenter uteksaminert fra universitetenes masseutdanninger er ikke godt nok tilpasset arbeidslivets behov og

2) oppgavefordeling etter videregående skole, mellom fagskoler, høgskoler og universiteter fungerer ikke godt nok.

Når det gjelder fagskolene, er jeg enig med Blindheim og Jensen, dem er det rett og slett for få av. Store deler av Blindheim og Jensens argumentasjon synes imidlertid å basere seg på et system som falt sammen for flere tiår siden.

Kjernevirksomheten ved universitetene er forskning, ifølge Blindheim og Jensen, mens de «kunnskapsbaserte» profesjonsutdanningene ved høgskolene bør «avvikle akademiseringen og koble seg sterkere til yrkene».

Som rektor ved en høgskole som søker universitetsstatus tenker jeg annerledes.

Det som har skjedd de siste årene, er at tett kopling mellom undervisning og forskning også kreves for bachelorutdanninger som vernepleie, sykepleie, sosionom og barnevern. Akkrediteringsbestemmelsene foreskriver at tyve prosent av lærerne må ha førstekompetanse, og at det drives aktivt forsknings- og utviklingsarbeid (FoU) på utdanningenes kjerneområder.

Bestemmelsene bidrar til kvalitetsheving innen helse- og sosialsektoren. Denne sektoren står for store andeler av statsbudsjettet. Endringer i befolkningen, når det gjelder alder og økte forskjeller, økende heterogenitet, for eksempel innen religion, kultur og etnisitet, skaper et behov for nytenking, som i sin tur stiller nye krav til profesjonene på feltet.

Profesjonene innen helse- og sosialfagene må være kjent med FoU-arbeid, og bidra i arbeid med finne og prøve ut nye løsninger, gjerne i samarbeid med sine tidligere forskende lærere på høgskolene. Lærerutdanningen er som kjent blitt femårig og avsluttes med en masteroppgave, enten den avlegges på en høgskole eller et universitet.

Jeg kan ikke se noen tegn til at universitetssektoren vil bli omskapt i Blindheims og Jensens bilde. Som høgskolene er også universitetene leverandører av profesjonsutdanninger, for eksempel ved universitetene i Stavanger og Agder, mens høgskolene i likhet med universitetene har doktorgradsutdanninger i sine porteføljer.

Fordi behovene for ny kunnskap er så store på så mange ulike felt, er det lite sannsynlig at framtidas universitetssektor kun huser små eliteinstitusjoner med forskning som hovedoppgave, mens det ikke stilles FoU-krav innen profesjonsutdanningene.

Høgskolen i Innlandet møtte nylig sitt Råd for samarbeid med arbeidslivet. Rådsmedlemmene snakket ikke om arbeidslivstilpasning, men oppfordret oss til å rette blikket framover. Vi burde tenke nytt, finne tverrfaglige studietilbud, være opptatt av innovasjon, og skape nye arenaer og møteplasser for dialog og samarbeid mellom nærings- og arbeidsliv, offentlig sektor og høgskolen. Rådet understreket også sterkt verdien av å møte studenter i slike sammenhenger.