Arbeidet med doktorgrader er blitt snudd helt på hodet

Kunnskapsdepartementets krav er at 75 prosent av ph.d-kandidatene skal disputere innen seks år fra de startet studiet. I gjennomsnitt greier kun 62 prosent av dem dette kravet.

Det å ha en doktorgrad viser at man har nådd landets høyeste akademiske utdanningsnivå. Veien dit har endret seg markant under de siste 40-50 år, men synes fremdeles preget av mange av de verdier, ambisjoner og ritualer som hørte tidligere tider til. Doktorgraden har gått fra å være en personlig utmerkelse til å bli et virkemiddel for å nå svært ulike karrieremål.

Frem til langt ut på 1970-tallet var det å ta en doktorgrad svært prestisjefylt og forbeholdt en akademisk elite. Det var et individuelt og privatisert prosjekt, der forskeren selv utviklet og «eide» sitt doktorgradsarbeid, og kunne arbeide i eget tempo, uten ytre kontroll, tidsfrister og studiepoeng. Få falt fra, og «forsinkelser» var en irrelevant problemstilling.

Mange avhandlinger ble produsert av etablerte forskere i faste stillinger, og som etter avlagt doktorgrad raskt avanserte til professorer, hvis de ikke allerede var det. Doktorgraden var ofte selve kronen på livsverket i ens forskerkarriere. Derfor hadde de offentlige disputasene status som viktige akademiske begivenheter, der det var vanlig med skarpe, faglige diskusjoner, også mellom doktorand og tilhørere. Vi kan da snakke om en «livsverkskultur» i akademia som har lange historiske røtter.

Vi tror at det er nødvendig å stille spørsmål ved om en slik historikk og kultur bryter med dagens forutsetninger og rammevilkår i forskerutdanningen. Hvis så, kan tiltak mot frafall og forsinkelser risikere ikke å bli forstått eller akseptert, og til og med motarbeidet? 

På noen tiår er doktorgradsarbeid snudd på hodet. Litt tabloidmessig sagt flytter ikke et sånt arbeid noen faglige merkesteiner, men er blitt en utdanning mot forskerkompetanse innenfor rammen av fastlagte årsverk. Disputasen er fremdeles en begivenhet, men mest for doktoranden og dennes familie og venner, og der de skarpe faglige dueller er erstattet av mer kollektive feiringer.

Ph.d-graden sikrer noen faglige minstekrav, og er blitt det som 1970-tallets hovedoppgave ble kalt - et «vitenskapelig svennestykke». Graden gir derimot «lisens» til å lede forskningsprosjekter, veilede nye ph.d-kandidater samt søke forskningsmidler, og gir anledning til å søke mange stillinger i samfunnet der forskerkompetanse er etterspurt.  

Ph.d-utdanning er ett av mange virkemidler for å realisere et overordnet politisk mål om å utvikle Norge som et kunnskapssamfunn. Utdanningens formål er derfor bredere enn kun å dyrke frem neste generasjon av fremragende forskere og professorer, og derfor har totalantallet avlagte ph.d-grader økt betydelig, fra 2000 på 1970-tallet til langt over 8000 i dag. Det er en ønsket utvikling at flertallet av dagens og morgendagens doktorer ikke kan regne med å havne i akademiske forskerstillinger.

En privatisert «krone-på-verket» krevde ingen ytre kontroll. Det kreves derimot for et nasjonalt utdanningspolitisk virkemiddel. Anslår vi at det koster 3-5 mill. kroner å utdanne en ph.d-kandidat, og at det i 2016 ble utdannet om lag 1400 kandidater, så blir det fort penger av det. Ingen har regnet på det, men det blir også penger ut av frafall og forsinkelser for den enkelte og for samfunnet.

Staten som eier har derfor gitt styringssignaler om at 75 prosent skal disputere seks år etter at de begynte ph.d-studiet og at arbeidsinnsatsen for en ph.d-avhandling skal tilsvare 150 studiepoeng. Med 30 poeng til kurs- og opplæringstiltak blir tidsrammen 2,5+0,5 forskerårsverk. Da er egentlig disputas også medregnet.

Norsk forskerutdanning er verdensledende med hensyn til gode lønns- og arbeidsbetingelser for stipendiatene. Likevel sliter alle fagmiljøer med å oppfylle styringssignalene. For sektoren under ett var det 62 prosent som i perioden 2011-2015 fullførte innen seks år.

I noen fagmiljøer står det verre til, spesielt innen humaniora og samfunnsfag. Tilgjengelige statistikker synliggjør problemet, men gir egentlig få svar på hvorfor det er slik. Men det er nok ikke bare i statistikkene vi skal lete etter svar.    

Store nasjonale tall kan drukne i de små. Individuelle og lokale forhold kan skygge for de store linjene. Vi reiser spørsmålet om de store linjene i forsinkelses- og frafallsproblematikken kan handle om at kandidatene kommer i skvis mellom forventninger, verdier og ambisjoner knyttet til den gamle «livsverkskulturen» og dagens styringssignaler som følger med «årsverkstenkningen».

Hvis «livsverkkulturen» finnes, er det gjennom veiledere og øvrig fagmiljø at ph.d-kandidaten møter den. Den kan innebære en motvilje mot ytre styring av ph.d-utdanning, og der motviljen kan fremstilles som en kamp for «indre drivkraft», «akademisk frihet», «faglige særtrekk» eller «vitenskapelig kvalitet».

Disse er alle honnørord det er vanskelig å argumentere mot. Dermed er det en fare for at normerte årsverk, studiepoeng og fremdriftsrapporteringer kan oppfattes som fartsgrenser i Italia – som mer veiledende enn bindende og forpliktende.

Kan det være slik at «livsverkkulturen» gir så fritt spillerom for kandidater og veilederes faglige ambisjoner om grensesprengende toppforskning at man aldri seriøst vurderer om ph.d-prosjektet er gjennomførbart innenfor rammen av 150 studiepoeng?

Hvis svaret på dette er ja, hjelper det så lite å si at forskning er «uforutsigbar» og «dynamisk» når stipendiat-tiden renner ut og ph.d-prosjektet står i stampe. Mange er da henvist til å arbeide med sitt doktorgradsprosjekt på fritiden ved siden av annen jobb. Da er det ikke rart at forsinkelser ruller på og at kandidaten i verste fall må avbryte.

I «livsverkkulturen» kan det finnes forventninger om at en ph.d-grad er et springbrett til en akademisk karriere. Ph.d-kandidater kan ha andre ambisjoner, men vi vet at flertallet drømmer om en slik karriere. Det er selvsagt litt avhengig av fagmiljøers størrelse og rekrutteringspotensial, men for 70-80 prosent av kandidatene brister drømmen.

Når kandidater innser at springbrettet er urealistisk, kan motivasjonen for å fullføre blir svekket. Det er ikke sikkert at motivasjonen for å fullføre blir styrket dersom fagmiljøer underkommuniserer at forskerkompetanse er etterspurt i mange deler av et arbeidsliv i omstilling, snakker ned ikke-akademiske karriereveier og nedprioriterer å hjelpe kandidatene med å planlegge ph.d-utdanningen mot slike karriereveier.   

«Livsverkkulturen» kan også implisere at veien til en doktorgrad nærmest skal være et relativt ensomt arbeid. Mange ph.d-kandidater vet lite om hva de går til, hva som forventes av dem og hvordan de kan få en god start på utdanningen sin.

I «årsverkskulturen» må det meste gå på skinner fra første dag, og det er ingen god start å bruke det første halve året på å famle seg frem i et ukjent landskap av kryssende forventninger, ambisjoner og mål. Ph.d-kandidater må selvsagt kunne arbeide selvstendig og ut fra en «indre drivkraft», men kan selvstendighetskravet bli en sovepute for manglende veiledning og tett oppfølging?

Vi har noen forslag til løsninger:

1. Det er en oppskrift for forsinkelser å godkjenne nye ph.d-prosjekter uten å vurdere om de kan gjennomføres innen rammen av 150 studiepoeng. Det kan være en krevende øvelse å nedskalere prosjekter, og å skrote drømmen om toppforskning innen ubestemmelige tidsrammer med en realistisk «godt-nok»-tankegang. Her bør institusjonene utvikle vurderingsrutiner som er frikoblet fra veiledere og kandidaters drømmer og ambisjoner innen en «livsverkskultur».  Konkret handler det om å fjerne kjente flaskehalser som eksempelvis en urealistisk datatilgang, at veiledere er utilgjengelige i stipendiatperioden eller at kandidaten ikke har tilgang på nødvendig infrastruktur. 

2. Selv for nedskalerte og realistiske prosjekter trengs jevnlige vurderinger av om kandidaten er på rett kurs og om prosjektet kan landes på normert tid. Vi vil slå et slag for at veileder og stipendiat alt i starten av stipendiatperioden setter opp konkrete mål og delmål for progresjonen.  

Progresjonsplanen må ikke bli liggende i en skuff. Den må være et arbeidsdokument som brukes aktivt i veiledning, årlige medarbeidersamtaler eller på andre arenaer der ph.d-kandidaten bør eksponere sin forskning, eksempelvis i forskningsgrupper.

Noen kandidater bør av ulike grunner ikke fortsette forskerutdanning. Da må vi ikke lukke øyne og håpe det beste, men heller bidra til verdig avslutning og ny kurs mot annen, og likeverdig karrierevei. Midtveisevalueringer er innført mange steder. Det kan også være et alternativt virkemiddel, men det er litt uklart hva «midtveis» egentlig er, om den kommer for sent for en reell kursjustering og om ordningen kan bli for ressurskrevende å gjennomføre.       

3. Det er risikosport å satse på at veiledere flyter på innarbeidede rutiner og (u)vaner, eller at de må famle seg frem, og med sine egne veiledere som rollemodeller. Det er slik vi holder liv i ukulturer og uønsket stor variasjon i veilederkompetanse. Forskningsveiledning er et eget fag, og det er etter vår mening på høy tid å etablere en veilederutdanning.  Vi ser fire viktige læringsmål.

Veiledere må kunne ph.d-forskrifter og de rettigheter og plikter som regulerer et veiledningsforhold. De må også ha kjennskap til de overordnede rammer og forutsetninger rundt moderne forskerutdanning. Deres relasjonskompetanse må utvikles. Ph.d-kandidater skal ikke arbeide alene, men i langvarige relasjoner – mellom to eller flere veiledere, i forskningsgrupper eller i forskerskoler. Relasjoner rommer muligheter for både vekst og konflikt. Relasjonskompetanse fremmer motivasjon og læring og kan hindre at interessekonflikter og personlige konflikter vokser og skaper frafall og forsinkelser.

4. Sist, men ikke minst må en slik utdanning ha fokus på forskningsetikk og hvordan forståelse av de store ord, prinsipper og teorier alltid prøves mot hvordan man håndterer dilemmaer der forskningen faktisk utføres. Det er gjerne slik at de som trenger et tiltak mest ikke melder seg på. Slik vil det også kunne være for en veilederutdanning. Derfor mener vi at en slik utdanning bør være obligatorisk. Det koster selvsagt penger, men vi tror det er en god investering for å redusere frafall og forsinkelser.    

Når stadig flere tar en ph.d-grad er det sannsynlig med større variasjon i kandidatenes motivasjon, forutsetninger og karriereløp. Med likhetstankegang som toneangivende i utdanningspolitikken kan differensiering klinge dårlig, men for oss gir det mening å trekke frem ordninger som ivaretar denne variasjonen. La oss nevne noen eksempler på hva som er etablert eller planlagt.

Med finansiell støtte fra Norges forskningsråd har medisinstudenter i over 10 år kunnet søke seg inn på egne forskerlinjer. Det har vært en stor suksess. De fleste går videre på ph.d. og får dermed om lag ti års forsprang på andre ph.d-kandidater i å bygge en akademisk karriere. En slik ordning krever solide fagmiljøer med gode forskningsprosjekter som studentene kan gå inn i. Ordningen er også utvidet til tannlegestudenter.

Med utgangspunkt i regjeringens utdanningsmelding (2017) har Forskningsrådet satt i gang pilotforsøk med forskerlinjer på nye fagområder. Dette er en god ordning for de som vil satse på en akademisk karriere, og den bør følges opp med postdoktor - og innstegsstillinger samt andre kvalifiseringsvilkår ved de ulike lærestedene.

Andre ordninger rekrutterer ikke til akademiske stillinger, men til arbeidslivet for øvrig. I noen helsevitenskapelige fag finnes et «dobbeltkompetanseløp», der kandidatene arbeider med sin ph.d-avhandling samtidig som de får en klinisk spesialistutdanning.

En annen ordning er såkalt «offentlig ph.d» og «nærings-ph.d» som er satt i verk av Forskningsrådet. Her inngås et økonomisk spleiselag med et arbeidsliv - offentlige eller private næringsaktører som har behov for forskerkompetanse i et samfunn og arbeidsliv under omstilling. Slike ordninger bør styrkes og utnyttes bedre.   

Nulltoleranse for frafall og forsinkelser er ikke realistisk og kanskje heller ikke ønskelig. Vi vil hevde at tiltak som her er nevnt kan bidra til å redusere omfanget til et nivå vi alle kan leve med. For noen vil tiltakene være som å slå inn åpne dører, for andre en betydelig endring av praksis. Det viktigste er nok at fagmiljøer kalibrerer seg mot en forståelse av hva forskerutdanning er blitt. Vi må bruke den akademiske friheten til selv å finne gode løsninger for å motvirke frafall –og forsinkelsesproblemer -  før løsninger blir påtvunget oss utenfra! 

(Illustrasjonsfoto: Kandidatene mottar sitt doktordiplom ved Universitetet i Bergen i januar i år. Foto: Thor Brødreskift, UiB)