Ingen skal gå ut på dato og flere skal kunne stå i jobb lenger

Sist gang det ble foretatt en offentlig utredning av systemet for etter- og videreutdanning var av Buerutvalget i 1997. Flere av tiltakene de foreslo ble iverksatt, blant annet rett til utdanningspermisjon, voksnes rett til å fullføre grunnskole og videregående opplæring og et system for realkompetansevurdering for opptak til videregående opplæring og høyere utdanning (NOU 1997: 25). Buerutvalgets tiltak utgjorde til sammen grunnlag for en omfattende kompetansereform som ble lansert i mai 1998 (St.meld. nr. 42 (1997–98)).

Mye har skjedd siden den tid. I arbeidslivet foregår det en omfattende teknologiutvikling som har konsekvenser på nær sagt alle områder, og både informasjonstilgang, arbeidsmetoder og forretningsmodeller endres som følge av dette. Den digitale transformasjonen som tar sted krever ny kunnskap som ikke nødvendigvis dekkes når vi tar vår første utdanning. I tillegg må vi ta hensyn til en demografisk utvikling som gjør at stadig flere må stå i jobb for at vi skal opprettholde en bærekraftig velferdsstat. Regjeringen har dermed varslet at det vil komme en stortingsmelding om en ny kompetansereform våren 2020, hvor Abelia har fått anledning til å gi innspill underveis. Ambisjonen for stortingsmeldingen er at ingen skal gå ut på dato og at flere skal kunne stå i jobb lenger.

Satsing på etter- og videreutdanning er helt avgjørende for å skape en bærekraftig fremtid og for at norsk næringsliv skal kunne håndtere fremtidige omstillingsbehov som vil øke i takt og omfang. Det er særlig hensynet til at teknologiske endringer skjer raskere enn tidligere som påvirker behovet for læring. I tillegg legger den aldrende befolkningen press på velferdsstatens bærekraft, noe som øker behovet for at befolkningen må jobbe lengre og smartere enn før.

Dersom vi skal opprettholde den høye sysselsetningsgraden og skape et enda mer inkluderende arbeidsliv er det derfor viktig at disse utfordringene adresseres. Et moderne arbeidsmarked krever at vi lærer hele livet og at etter- og videreutdanningstilbudet må gjøres mer tilpasningsdyktig.

Å besitte oppdatert og ettertraktet kompetanse er et individuelt ansvar, men det er samtidig avhengig av at næringsliv og det offentlige støtter opp om utvikling og tilbyr muligheter. Det bør legges til rette for kompetanseinnvandring også fra land utenfor EØS. Eksempelvis har land som Estland, Finland, Italia, Frankrike og England egne ordninger som tilrettelegger for at gründere kan få et forenklet innpass i landene, slik at det kan hentes arbeidskraft fra hele verden.

Helt konkret har Abelia følgende forventninger til kompetansereformen:

· Livslang læring må anses som en del av grunnoppdraget til fagskoler, høyskoler og universiteter.

· Abelia støtter alle forslag som bidrar til økt samarbeid mellom utdanningssektoren og arbeids og næringslivet – eksempelvis bransjeprogram, regionale møteplasser og tiltak for å stimulere til kompetanseheving i klyngeprogrammene. Dette vil bidra til mer arbeidslivsrelevante og fleksible studier som er tilpasset voksne i arbeid.

· Abelia er spesielt opptatt av tiltak som kan stimulere til jevnlig kompetanseheving og som er rettet mot SMB-bedrifter – eksempelvis KompetanseFUNN og «leterefusjonsordning» for kompetanseinvesteringer i arbeidslivet.

· Alle studenter må få tilbud om studiepoenggivende praksis som del av studiet. Det må gjelde både innen profesjonsrettede studier som ingeniør, lærere og sykepleier og innen disiplinorienterte studier i realfag, samfunnsfag, humaniora osv.

· Det må åpnes for en stillingskategori hvor personer med erfaring fra ledelse, faglig utvikling og/eller innovasjonsprosesser fra næringslivet eller offentlig sektor, kan ansettes som en praksisprofessor eller tilsvarende.

· I de fleste utdanninger er det mer rom for innovasjon. Det bør derfor vurderes hvordan innovasjon og entreprenørskap kan innpasses i de utdanningene hvor disse områdene ikke er viet mye oppmerksomhet hittil.

· Reformen bør legge til rette for at læringsteknologi kan tas i bruk på en hensiktsmessig måte slik at utdanning og kompetanseheving kan tilpasses og tilgjengeliggjøres i enda større grad.