Ikke etterrettelig nok om en av verdens mest omtalte overgrepsanklager

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Filmkritikerens fremste oppgave er å være kritisk. Kritisk i beste forstand av ordet.

Det kritiske blikket skal og bør omfatte alle sider av det kunstneriske verket. Både de rent håndverksmessige og kunstfaglige - og filmens politiske og etiske implikasjoner i det samfunnet den presenteres i.

Denne gangen synes jeg det er vanskelig. Å være kritisk mot denne serien kan oppfattes som å ikke ta det underliggende budskapet på alvor.

Som mange andre, både filminteresserte og andre, har jeg fulgt anklagene mot Woody Allen om seksuelt overgrep mot datteren Dylan.

Og jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har villet tro på de mangeårige anklagene. Det var noe med formen, som ikke virket troverdig. Historien har hatt form av en fortelling om et bittert samlivsbrudd, der anklagene har haglet. Det har vært lett å tenke: Det er slik de holder på i de øverste lagene av stjernefabrikken i Hollywood.

Samtidig har både jeg og resten av verden, iallfall de som har villet lytte, lært mye om seksuelle overgrep, maktovergrep og den fortielsen mange kvinner har opplevd i de senere årene. Særlig i kjølvannet av Metoo-oppvåkningen kan vi ikke lenger lukke øynene. Vi har lært å ta overgrepsfortellinger på alvor. Å ikke avfeie dem.

Tidligere har jeg tenkt: Kan ikke bare den begavede filmskaperen være uskyldig? Kan ikke saken bare «oppklares»? Vi vet selvfølgelig at det ikke kommer til å skje. Og mulighetene for et slikt utfall blir enda mindre etter Allen v. Farrow, HBOs nye miniserie om saken. Dylan Farrows fortelling virker troverdig. Men Allen er, etter flere undersøkelser, verken tiltalt eller dømt. Noen vil likevel mene at serien påfører Woody Allen selve banesåret.

Allen selv, og hans støttespillere har valgt å ikke bidra til dokumentaren. Her er det Mia Farrow, og de som applauderer hennes versjon, som forteller hva de mener skjedde. Ikke minst er Dylan Farrow sentral i dokumentaren.

Det er en underlig situasjon regissørene Kirby Dick og Amy Ziering plasserer oss TV-seere i. På ett vis er det som om vi overværer en rettssak. Vi blir plassert i en jury og skal ta stilling til en rekke vitneutsagn og bevis. «Tiltalen» går ut på å bedømme den situasjonen som inntraff 4. august 1992, en solfylt dag på Farrows landsted i Connecticut, knappe to timers kjøretur nord for Manhattan. Allen skal ha berørt den da 7-årige Dylans Farrows «private parts» (som hun selv uttrykker det i et privat videopptak moren spilte inn dagen etter for å dokumentere situasjonen). Men det er ikke bare denne ene kvelden det dreier seg om. Allen «tiltales» i filmen også for en usunn og seksualisert adferd overfor Dylan gjennom flere år, og for noen måneder tidligere å ha startet et seksuelt forhold til den eldste av Farrows barn, Soon-Yi. Hun var 21 år, mens han var 56 da det skjedde. Som vi i ettertid vet er Soon-yi Previn og Woody Allen i dag gift.

Gjennom fire timelange episoder presenteres vi for en rekke mennesker som alle mener mye. De opptrer i en tilsynelatende evig strøm, og det er vanskelig som seer å sortere stoffet. Serien lider av å være overoppfylt av mange opplysninger og av gjentagende fortellinger om de samme hendelsene fra de som kommer til orde. En større økonomi i redigeringen kunne vært velkommen.

Som dokumentar faller serien delvis gjennom. Den blir i stor grad et partsinnlegg fra Mia Farrow. Woody Allens deltakelse sikres til en viss grad ved at vi hører utdrag fra lydbokversjonen av hans bok Apropos of Nothing (2020). Men dette er Mia Farrows film. Hun bruker den godt til å legge fram sin side av historien. Og hun framstår som et hyggelig og troverdig menneske. På den annen side: Hun får ikke et eneste kritisk spørsmål.

Motstemmer finnes. Som den fra Moses Farrow, et annet av barna som var tilstede den aktuelle dagen. For et par år siden gikk han kraftig i rette med sin mors versjon i et detaljert blogginnlegg.

Selve formen i den dokumentartradisjonen vi ser så mye av i amerikansk tv-produksjon er ikke alltid godt egnet til å opplyse en allerede vanskelig sak. Den kan karakteriseres som en lappeteppeteknikk der mange biter settes sammen for å skape et bilde, og der fordypelse ikke nødvendig er et uttalt ideal. Denne serien føles mer som et reality-show der den ene deltakeren allerede er stemt ut. Ikke for det, innimellom glimter den til, og gir oss interessant stoff å tygge på. For så, minutter etterpå, og lytte enda mer til Mia Farrow som nok en gang forteller hvor glad hun er i barna sine.

En interessant vinkling som tematiseres noe, er om fortellingen kan forstås i et kjønns- og/eller maktperspektiv. Farrow forteller fram Allen som den rike, maktfulle og innflytelsesrike filmmogulen som kan trekke i tråder for å slippe unna beskyldninger. Det mer enn antydes at det faktum at han aldri er blitt tiltalt for overgrep mot datteren har politiske implikasjoner i styre og stell i New York, en by som ifølge Farrow skylder Allen svært mye fordi han har gitt den enorme inntekter. Dersom det er noe i slike hentydninger, burde en dokumentar ha fulgt dem opp.

Interessant nok refereres det flere ganger gjennom serien til vitenskap. Faktisk gjennom referanser til forskningsartikler, som vises på skjermen. Et interessant trekk. Men de refererte artiklene brukes ikke etterrettelig nok. Deres hovedkonklusjoner presenteres som faktagrunnlag uten innslag av refleksjon eller åpenhet for tolkningsrom. De danner dermed byggesteiner i et narrativ som vi har forstått allerede i de innledende minuttene. Narrativet er det eldgamle god versus ond. Og Allen er altså den onde.

Handlinger som ellers ville bli sett som gode - som når sønnen Ronan forteller at faren har tilbudt seg å betale for utdannelsen hans - blir her satt i et negativt lys. Ronan er forøvrig ingen hvemsomhelst når det gjelder temaet. Han er journalisten som skrev artikkelen i The New Yorker om Harvey Weinsteins seksuelle eskapader. En artikkel som bidro sterkt til til å gi Metoo-bevegelsen vind i seilene. Han fikk Pulitzer-prisen for den. Ronan Farrow har med andre ord en profesjonell forbindelse til tematikken.

Ett interessant tema dokumentaren er kort innom, er Allens interesse for kjærlighetsforhold og seksuelle forhold mellom eldre menn og yngre kvinner. Vi vet at dette har vært tema i mange av hans filmer. Ikke minst ble det tydelig i Manhattan (1979) der 44 år gamle Allen selv spiller en av to hovedroller. Den beskriver hans karakters kjærlighetsforhold til en svært ung kvinne, spilt av den da 18 år gamle Mariel Hemingway.

Vi er også med på et kort blikk inn i Allens arkiv over manus som det aldri ble film av, og ser at det samme temaet har vært sentralt også her. Dette er en side ved Allens filmer som det er rimelig å problematisere. I så fall kanskje helst i en egen dokumentar som ville kunne gå i dybden på temaet.

Er det så noe vi kan lære av Allen v. Farrow? Jeg vet sannelig ikke. Kanskje bortsett fra at offentlighetens søkelys ikke oppklarer alle saker. Den svært bitre skilsmissen mellom de to ser ut til å ha blitt enda bitrere under lyskasterlyset fra TV-selskapene. Men dette er det egentlig 29 år for sent å påpeke.

Noen seere vil kanskje også finne serien interessant som en fortelling om makt; om mannlig makt og om seksuell makt. Temaer det er nødvendig å belyse. Men jeg usikker på om det er denne serien vi skal bruke til å fordype oss i dem.