Om å gjøre et institutt fortred

Image-pleie utad synes essensielt for universitetsledelse og PR-avdeling ved NTNU. Det bruker man mange millioner på. Men det bildet man skaper utad vil nødvendigvis også måtte henge sammen med hva som skjer innad på universitetet, og jeg vil mene at universitetsledelsens disposisjoner i det siste slår dype sprekker i det offisielle (glans-) bilde av NTNU. Man spør seg selv: Hva er det for en kafkask galskap vårt universitet er gerådet udi?

Det dreier seg om konflikten ved Institutt for historiske studier. Etter årelang spekulering over hvem som gjorde hva – med innlagt vage og uspesifiserte straffetrusler og en ”forsvar-lederen-for enhver-pris undersøkelse” (en såkalt Faktaundersøkelse uten overbevisende legitimitet), – i stedet for å avdekke selve grunnsubstansen i konflikten, har den nye rektor funnet de vises sten: Opphavet til synden er Fate of Nations-forskerne. De skal parkeres utenfor det eksisterende institutt, og der blir de værende i utlendighet i minst fem-seks år. Det begrunnes med hensynet til arbeidsmiljøet, men hvordan dette på sikt skal kunne sammensveise et splittet institutt er noe av et mysterium. Man sementerer en splittelse i stedet for å forsøke å løse opp den gordiske knute.

Kanskje er hovedmotivet snarere å beskytte personer som føler at de blir «syke» av å møte sine «motstandere» på gangen? Der verserer diverse subjektive beskyldninger om trakassering mellom de stridende parter. Hva disse går ut på og hvilken form for trakassering fortoner seg i tåkeheimen. Men, ærlig talt, dette må man jo kunne ordne opp i. Og man burde gå til verks uten amatørmessig å akseptere den ene sides emosjonelle klage og ensidige fortelling. Som kjent har en konflikt minst to sider.

De fleste institutter opplever konflikter – og løser dem stille og rolig henad veien: Tiden leger alle sår. IHS har hatt slike konflikter også tidligere, men det gikk seg til ad åre: Fordi man lot være med å tale opp problemene, og fordi man fikk et fornuftig lederskap ved Instituttet så vel som ved Fakultetet. Man kan ikke forvente at alle på et institutt er perlevenner. Men man skal kunne forlange at folk i kollegiet forholder seg profesjonelt til hverandre – uansett konflikter og problemer. Dette mål kan oppnås! Dette burde ”faktaundersøkelsen” og settedekanens innspill konkludert med og foreslått tiltak for å fremme.

Men så skjedde ikke. I stedet kaster den nye rektor, samt en totalt forblindet organisasjonsdirektør, seg inn i et blame-game som munner ut i skilsmisse. Det er unødvendig og totalt meningsløst. Rektors forslag er kulminasjonen av en Kafka-prosess, hvor ledelsessjiktet ved NTNU konsekvent har fulgt en partisk og konfrontatorisk linje med bruk av trusler og straff, i stedet for en åpen medierende linje hvor stridende parter kunne ha fått en sjanse til å utvikle et mer nøkternt ”working relationship” og på sikt en form for forsoning. Man kunne ha valgt å gyde olje på det opprørte hav for å ride stormen av. Det gjorde man ikke.

Den verserende konflikts egentlige substans handler om et universitetssystems evne til å takle personkonflikter og arbeidsmiljøproblemer. NTNU-ledelsen har her et nokså blakket rykte. Det kan virke som om man har havnet i en temmelig autoritær grøft hvor byråkratisk maktanvendelse synes å være det foretrukne reaksjonsmønster. Dette innebærer bl.a. at det hierarkiske ledelsessystem blir sakrosankt: Ledere på alle nivåer blir som hellige kyr; de er urørlige, nesten uansett hvordan de forvalter sitt ”embede”. Og nåde den som formaster seg til å kritisere en leder, da faller hammeren. Med en slik ideologi i bagasjen blir ingen undersøkelse uhildet. Og forblindet analyse fører til feilslåtte tiltak som bærer ved til bålet i stedet for å løse konfliktene. Dette har til de grader vært tilfelle i IHS-saken. Man har systematisk unngått å adressere sakens kjerne.

Hva er så sakens kjerne? I 2013 fikk IHS en ny instituttleder. Jeg var selv med til å ansette ham. En person med mange gode personlige egenskaper. Han hadde gjort en formidabel innsats for å bygge opp et nytt studieprogram, Kulturminneforvaltning. Han hadde gode planer for å styrke Instituttets administrasjon. Han syntes å være rett mann på rett plass.

Men hadde han den nødvendige autoritet og evne til problemløsning? Ville han kunne opptre nøytralt og avbalansert i konflikt- og krisesituasjoner? Så lenge jeg var ansatt ved instituttet gikk det nogenlunde bra. Men han fremstod som en nokså famlende og usikker leder, som strevde for å bygge opp generell tillit og autoritet i kollegiet. Fra sidelinjen som emeritus har jeg så kunnet konstatere at han ikke lyktes. Han hadde, mildt sagt, ingen god hånd med konflikthåndtering. Kritikk ble personliggjort. Han forsyndet seg mot prinsippet om upartiskhet. Rotet seg inn i habilitetsproblemer. Kompenserte for manglende autoritet ved å dele kollegiet i «venner» og «fiender», hvor de første ble allierte i konfrontasjoner med de siste. Instituttet ble splittet, og arbeidsmiljøet led.

Se, dette var status ved slutten av hans første 4-årige periode som leder. Man kan så spørre hva som ville ha skjedd hvis han ikke ble gjenansatt? Med en dyktig ny leder tror jeg IHS kunne unngått de kalamiteter som nu utspiller seg. Dekanus gjorde virkelig en helt fatal tabbe da hun lot ham fortsette som leder. Og her er det ingen unnskyldning at han var eneste søker. En stilling kan utlyses på nytt, som kjent.

Dekanus må ha visst at forholdene på instituttet var uakseptable. Men hun synes å ha kjøpt lederens versjon av konflikten uten forbehold. Hvorfor? En årsak kan ha vært et kjent vennskapsforhold (som normalt ville ha reist seriøse overveielser om inhabilitet hos en våken universitetsledelse, men som en organisasjonsdirektør uten realitetssans ikke kunne få øye på). En annen årsak kan ha vært ukritisk solidaritet fordi «kvinne kortet» ble spilt ut og aksentuert; et kort som ikke er akseptert som avgjørende i konflikten, selv ikke av den såkalte faktaundersøkelsen. Men den viktigste grunnen var nok NTNUs ledelsessjikts innforståtte ideologi om å forsvare ”ledere” solidarisk på alle nivåer «no matter what»? Dekanus burde i etterpåklokskapens klare lys ha tenkt og handlet ”ut av boksen”. Byråkratiets internaliserte kultur og ideologi ble henne dog for sterk.

(Som eksempel på hvor fastgrodd denne (u)kultur er skal jeg vise til reaksjonen på den kritikk den såkalte faktaundersøkelsen tross alt rettet mot NTNU-systemet: Man erkjente at man burde ha grepet inn på et tidligere tidspunkt. Hva skulle man så har gjort? Jo – og her tar en gammel emeritus seg til hodet – man beklaget (iflg Universitetsavisa) at man ikke hadde gitt instituttlederen større oppbakking!! At lederen kunne konstituere selve problemet falt tydeligvis ikke universitetsledelsen inn.)

Nåvel, en høyst kontroversiell leder fikk lov til å fortsette, og så eskalerte konfliktene eksplosivt, hvor dekanus og instituttleder opererte som team. Bortvisningen av Steinnes var et foreløpig klimaks. Så kom lederens avgang i utide – pga kryptiske, men meget talende, avsløringer om hans holdning til en del av kollegiet ved IHS.

Med lederen borte kunne man ha valgt å bruke krefter på å gjenopprette en tilnærmet normaltilstand ved IHS. Men akkurat her, kjære leser, forpasset dekanus sin annen store sjanse for å løse problemene. Hun gjorde en stor sak ut av instituttleders avgang: Et ansvar måtte tydeligvis plasseres. Og så startet jakten på syndebukker. Et autoritært system trådte til. Den byråkratiske makt kom i spill. Tiltak ble truffet som førte strake veien inn i kaos. Prosessen over det siste års tid minner mest av alt om tragikomisk absurd teater, hvor sunn fornuft og ekte rasjonalitet er vist vinterveien, og hvor mangelen på kompetanse skriker mot himmelen.

Ovenstående epistel kan selvsagt oppfattes som et polemisk-retorisk anklageskrift. Det er sånn sett riktig nok. Fokus ligger dog på kritikk av en forkrøplende styringsideologi som ikke tjener NTNUs beste.

Men mitt innlegg bør også oppfattes som presentasjon av en helt annen «fortelling» om IHS enn den «story» rektor Anne Borg baserer sitt forslag om skilsmisse på. Hovedpoenget er at rektors utspill bygger på et meget utilstrekkelig og sterkt «farget» grunnlag. En skilsmisse vil ha fatale konsekvenser. IHS har i en årrekke fungert som flaggskipet i Det humanistiske fakultets flåte, med dedikerte og dyktige forskere og undervisere som har produsert gode resultater. På tross av de seneste års kontroverser fremviser IHS stadig en meget høy faglig standard. Så er det jeg spør: Er det virkelig i NTNUs interesse å senke dette flaggskip? Ville det ikke være bedre å reparere litt rust i maskineriet fremfor å plassere en bombe under kjølen?

Jeg plederer for at universitetsledelsen nu i ellevte time lar være med å overdramatisere situasjonen og omsider finner en fornuftig løsning. Og jeg vil på det sterkeste appellere til NTNUs styre om å tenke seg meget grundig om før endelig vedtak fattes. MAN ER VED Å GJØRE ET INSTITUTT ALVORLIG FORTRED! SNU I TIDE.