Student ved Norges idrettshøgskole Marita Larrain varmer opp før forelesningen i idrettsbiologi. Foto: Ketil Blom
Student ved Norges idrettshøgskole Marita Larrain varmer opp før forelesningen i idrettsbiologi. Foto: Ketil Blom

Norge har den fjerde beste idrettsutdanningen i verden

Norges idrettshøgskole er kåret til verdens fjerde beste idrettsuniversitet. Rektor Kari Bø sier det gjør henne stolt, og at det ikke er negativt å være utenfor pallen, for en gangs skyld.

Publisert   Sist oppdatert

— For mange ansatte hos oss ligger nok konkurranse litt i ryggmargen siden mange her kommer fra idretten, men for denne gang er det greit å stå utenfor pallen, sier Kari Bø, rektor ved Norges idrettshøgskole (NIH).

Hun snakker om Academic Ranking of Word Universities som har rangert NIH som det fjerde beste idrettsuniversitetet i verden, og det beste i Norden.

Kåringen, som har hentet tallene fra 2016, er basert på forskning fra institusjonen. Kriteriene går blant annet ut på hvor mange prosent av institusjonens publikasjoner som har internasjonalt medforfatterskap, og forskning indeksert i Web of Science. 

På de tre øverste pallplassene ligger Deakin University i Australia, Loughborough University i Storbritannia og University of South Carolina - Columbia i USA.  

Vi må legge mer trykk på at ansatte må bruke mer tid til forskning, og få flere ansatte til å produsere mer.

Kari Bø
Rektor ved Norges idrettshøgskole

Det er gode forelesere her som er levende opptatt fagfeltet sitt. De er forskere som utvikler feltet sitt, og det er kult med denne skolen

Christian Solberg
Student ved NIH

Konkurrenter 

— I møter med Kunnskapsdepartementet har de ofte spurt oss hvem vi sammenligner oss med, og vi har ofte ikke kunne gi et godt svar. Vi har flere ganger vært usikker på hvordan vi lå an i verdenstoppen. Da vi fikk høre om nyheten, ble jeg ordentlig overrasket - og stolt, sier Bø.

På rektors kontor, som har utsikt over fotballbanen på Sognsvann, henger det flere priser på veggen fra forskning Kari Bø har gjort. Før hun ble valgt til rektor i 2013, var hun blant de som produserte mest forskning ved NIH.

NIH har siden 1985 hatt doktorgradsprogram. Bø, og tidligere rektor Sigmund Loland, var de to første som disputerte ved idrettsuniversitetet. Rektoren tror forskningskulturen er så godt innarbeidet, at det derfor er naturlig for ansatte ved institusjonen å bruke mye av sin arbeidstid - og fritid - på forskning. 

Les også: Norges idrettshøgskole har lavest andel ikke-vestlige studenter i Norge. 

— Forskning i pannebrasken

— Vi er veldig opptatt av at ansatte skal forske 50 prosent og undervise 50 prosent, og ikke undervise først også forske litt når man får tid. Mange av våre ansatte er levende opptatt av forskningen sin, og det er mange som har forskning i pannebrasken. Det gir høy produksjon, sier Kari Bø. 

Selv om rektoren påpeker at de er fornøyd med å være det fjerde beste idrettsuniversitetet i verden, har hun et ønske om at ansatte skal produsere mer. 

— Vi må legge mer trykk på at ansatte må bruke mer tid til forskning, og få flere ansatte til å produsere mer. Selvfølgelig er kvalitet også viktig - ikke bare antall artikler - men at vi er mye sitert, er et tegn på at vår forskning er av kvalitet, sier hun. 

(Her tester studentene Bashir Ali Ismail og Steffan Næss spensten i faget idrettsbiologi)

Lite press 

Rektor Kari Bø sier man må være oppmerksom på å ikke legge for mye press på ansatte, men synes presset i Norge er lite i forhold til andre land.

— Som for eksempel ved University of California - Berkeley blir forskere vurdert hvert år hvor mye de forsker, og hvordan de gjør det. Der er leveringspresset høyere, og der er ikke for eksempel doktorgradstipendiater ansatt, noe som de er i Norge, sier hun og forsetter:

— Som ansatt ved en norsk høyere utdanningsinstitusjon kan man være ansatt uten å forske særlig mye. Her er det gode arbeidsbetingelser, og man har stor frihet og fleksibel arbeidstid. Her er det lagt til rette for at man skal kunne forske mye også, sier Kari Bø, men legger til at det å ha et godt og inkluderende arbeidsmiljø, hvor man hjelper og støtter hverandre, er en forutsetning for å kunne forske på høyt internasjonalt nivå.

— Ingen toppidrettsskole

I et lite rom i underetasjen på idrettshøgskolen, ligger «bula» til studentidrettslaget. Pokaler står på en reol ved inngangsdøra, og små trehjulssykler er plassert under et bord. På en annen reol ligger en indianerhatt, og telt er pakket inn i poser som ligger i hyllene. Studentforeningen og turforeningen «Gi Gass» eier det meste av tingene, eller «rotet», mener lederen av idrettslaget Vegard Anders Skorpen (bildet under).

Skorpen tror studenter trives godt ved Idrettshøgskolen fordi underviserne er ordentlig interessert i det de holder på med - forskningen sin. I tillegg til at det er et lite miljø.

— For å avkrefte et myte: Det er ikke en skole der det bare studerer toppidrettsutøvere, sier Skorpen, og fortsetter:

Sammensveist miljø

— Her går det helt vanlige folk, men studentene her er nok over gjennomsnittet interessert i idrett, og vi er på et høyere nivå når det kommer til treningsiveren. Og når idrettsinteresserte møter andre idrettsinteresserte, som underviserne, og da blir det et godt og sammensveiste miljø, sier Vegard Anders Skorpen. 

Skorpen forteller om i fjor høst da han tok noen fag på Blindern (Universitetet i Oslo). Det var ikke lite givende.

— Der snakket de ikke om gårsdagens fotballkamp i lunsjen en gang. Her treffer man de med samme interesse, og det veldig viktig for at folk trives, sier Vegard Anders Skorpen, leder av Norges Idrettshøgskole idrettsforening. 

Analysere seg selv

I to etasjer over studentforeningens kontor, har studenter ved idrettsbiologiutdanningen skiftet til treningstøy og er klar for en time i idrettshallen. 

På en benk sitter studenter og venter på stipendiat og foreleser Håvard Wiig. 

Studentene, som er en gruppe på åtte, skal finne ut om det er en sammenheng mellom å ha god spenst og være en rask sprinter. For å finne ut av de må de teste seg selv, før de skal tilbake til klasserommene for analysere materialet de innhenter i hallen. 

Christian Solberg (25) hjelper til å sette opp fotocellene som skal måle hurtighet. Han er skadet, så materialene må han låne fra andre. 

(Stipendiat Håvard Wiig viser studentene resultatene på spenstmålingen. Fra venstre Bashir Ali Ismail, Christian Solberg, Live Luteberget (stipendiat) og Kjetil Rønneberg)

Levende engasjert

Solberg har også studert idrett i Bodø, ved tidligere Universitetet i Nordland (Nå Nord Universitet), og synes kvaliteten på utdanningen er bedre ved Idrettshøgskolen. 

— Det er gode forelesere her som er levende opptatt fagfeltet sitt. De er forskere som utvikler feltet sitt, og det er kult med denne skolen, sier Christian Solberg. 

Også medstudent Marita Larrain (26) trekker fram undervisningen til undervisningen til foreleserne som positivt ved utdanningen. 

— Jeg startet på PT-utdanningen her, og ønsket å lære mer om kroppen, så jeg søkte meg videre. Det er et lite miljø her, og det er trivelig, sier Larrain. 

(Marte Lerfald Nilssen tester spensten)