FILM

Hyggelig og hverdagslig om å tøye kjønnskonvensjoner

Film. Fra Sverige kommer en film der Rolf Lassgård bidrar til å vise fram hvor lite oppsiktsvekkende det er å tøye i kjønnsuttrykk.

Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Her fortelles om en mann på 59 som endelig føler at tiden er inne for å leve ut den andre siden av sin personlighet, den kvinnelige. Lars er prest, og gift med den forståelsesfulle, hengivende og forsiktige Eva. Lars har fram til nå holdt sitt alter ego, Marianne, hemmelig for alle andre enn Eva. I løpet av filmen er det Marianne som får komme mer og mer fram.

Historien fortelles slik den oppleves av datteren Hanna. Pappajenta som får farens selvrealisering midt i fanget på en mer overraskende og brutal måte enn hun skulle ønsket. Denne vinklingen springer ut fra boka «Min pappa Ann-Christine» av Ester Roxberg, som danner grunnlaget for fortellingen. Roxberg har selv opplevet noe liknende det vi får se i filmen.

Fakta

Min pappa Marianne

Premiere: 07.08.2020

Skuespillere: Rolf Lassgård, Hedda Stiernstedt, Lena Endre

Sjanger: Komedie / Drama

Regi: Mårten Klingberg

Nasjonalitet: Sverige

Aldersgrense: 6 år

Språk: svensk

Hanna er 28. Ikke særlig vellykket. Det er iallfall hva hun selv føler, arbeidsløs og singel som hun er. Kjæresten bryter hun med i åpningsminuttene, etter at hun fersker ham i utroskap. Hennes stockholmstilværelse ender ved at hun flytter hjem til mamma og pappa og en voksen, men plagsomt barnslig hjemmeboende lillebror i småbyen sørpå.

Regissør Mårten Klingberg forteller denne historien ved hjelp av flere gode skuespillere. Rolf Lassgård er faren, Lena Endre er moren. Hanna spilles av Hedda Stiernstedt og lillebror av Klas Wiljergård. De to førstnevnte er veteranskuespillere som også her gjør overbevisende roller. Aller mest gjør Lassgård inntrykk i utformingen av en helt annen type rolle enn den buldrende og maskuline figuren han ofte gestalter. Her spiller han akkurat så finstemt som rollen krever. Stiernstedt gjør også en god jobb, men hennes karakter er likevel vanskeligere å få grep om.

I vår tid er det mulig å fortelle om dette på en måte som er søt og hyggelig. Det er det interessante.

Jan Storø

En interessant refleksjon over denne filmens tema er det valget Klingberg har gjort for å fortelle historien, hvilken sjanger han har plassert den i. Han kunne ha valgt å legge seg tett på en dokumentarisk form, der vi lærte om de ulike kjønnsuttrykkenes utfordringer. Han kunne også valgt et dypdykk i psykologien til den som ikke kjenner seg hjemme i sin egen kropp eller til vedkommendes familie. Eller han kunne valgt sensasjonen i avsløringen, i den grad det ville vært mulig i 2020.

For det er nettopp tidspunktet og tidsånden vi må se hans valg opp mot. Klingberg forteller denne historien som en hverdagslig og empatisk orientert feelgood-film. Her kommer Lars knapt ut av et skap. Det er mindre sensasjonelt enn som så. Bortsett fra Hannas vanskeligheter med å ta inn farens 60-års krise (som hun kaller det), er det lite som skrubber i denne historien.

Klingbergs valg sier oss at en godt voksen mann som attpå til er småbyprest gjerne må begynne å hente fram sin kvinnelige side - og endatil gjøre det i alles påsyn. I vår tid er det mulig å fortelle om dette på en måte som er søt og hyggelig. Det er det interessante. Selv om vi kanskje skulle kunne ønske oss en mer konsentrert og problematiserende vinkling, synes vi i grunnen at det er ganske greit at presten finner seg selv. Det er vår tid.

Slik sett er filmens hensikt å underholde, men også å synliggjøre mulige livsvalg og ufarliggjøre dem. Mange vil finne dette viktig.

Filmen er stort sett spilt inn i den lille byen Alingsås, en by på størrelse med Hamar, nær Gøteborg. Det er hverdags-Sverige som omgir aktørene i fortellingen. Det er mest tilstede som «miljø», og gjør seg egentlig ikke så gjeldende i det som fortelles - med noen få unntak.

«Min pappa Marianne» er hyggelig og rørende. Men pløyer ikke på noen måte ny mark. Dette har vi sett før, på film og andre steder. Den demonstrerer aller tydeligst at vi ikke forskrekkes av disse hendelsene. Kanskje er det tilstrekkelig.