debatt:

Hvem skal styre universitetene og høyskolene?

Fra innsiden i UH-sektoren er det åpenbart at man ønsker størst mulig anledning til å styre seg selv, skriver dekan Kristin Vinje ved Høyskolen Kristiania og Leder ved Simulasenteret, Aslak Tevito.

Spørsmålet er om styret ved en UH-institusjon skal ha en ekstern leder, eller om rektor skal være både daglig leder og styreleder. Dette er løst på forskjellige vis i dag, men Aune-utvalget, her representert ved utvalgsleder Helga Aune, foreslår at alle skal ha ekstern styreleder, skriver innleggsforfatterne. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Spørsmålet er om styret ved en UH-institusjon skal ha en ekstern leder, eller om rektor skal være både daglig leder og styreleder. Dette er løst på forskjellige vis i dag, men Aune-utvalget, her representert ved utvalgsleder Helga Aune, foreslår at alle skal ha ekstern styreleder, skriver innleggsforfatterne. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Publisert Oppdatert

I kjølvannet av det regjeringsoppnevnte Aune-utvalgets anbefalingene har det oppstått en debatt om endring av ledelsesmodell ved universitetene og høyskolene (UH).

Spørsmålet er om styret ved en UH-institusjon skal ha en ekstern leder, eller om rektor skal være både daglig leder og styreleder. Dette er løst på forskjellige vis i dag, men Aune-utvalget foreslår at alle skal ha ekstern styreleder. For UH-sektoren er dette et viktig spørsmål fordi det i realiteten handler om institusjonene skal styre seg selv eller om de skal styres av finansierende myndigheter.

Fra innsiden i UH-sektoren er det åpenbart at man ønsker størst mulig anledning til å styre seg selv. Ifølge Svein Stølen, som er rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), vil en slik endring være en direkte trussel mot den frie forskningen og akademiske friheten som økonomien, samfunnet og demokratiet er avhengig av. Som valgt rektor er han automatisk også styreleder ved UiO og har i de to rollene selv det øverste ansvaret for forvaltningen av over 8 milliarder kroner (2018), der mesteparten av midlene kommer fra staten.

En åpenbar fordel med å skille styreleder og rektorrollen er at det gir en tydelig ansvarsdeling og vil styrke den totale ledelsen ved institusjonen.

Kristin Vinje og Aslak Tveito

Den akademiske friheten står sterkt i Norge, og utvalget foreslår en ytterligere presisering i gjeldende lovverk om at institusjonene også har ansvar for å verne om de ansattes utøvelse av akademisk frihet. Det er altså ingen grunn til å frykte at den akademiske friheten står på spill som konsekvens av Aune-utvalgets forslag.

Det er heller ikke så opplagt, sett utenifra, at man skal overlate styringen av en institusjon som forvalter flere milliarder kroner helt til seg selv. Hvilken garanti har egentlig Stølen for at en ansattvalgt rektor, som også er styreleder, er bedre egnet til å lede institusjonen enn en styreleder utpekt av departementet i samspill med en rektor som kan være enten valgt blant de ansatte eller ansatt av et styre? Man må jo tro at departementet og politisk ledelse vil ivareta UH-institusjonenes rolle i samfunnet.

Universitetene i Norge har vokst kraftig, og det er naturlig at politikerne drøfter hvordan disse institusjonene skal drives. For universitetsdemokratiet er det et åpenbart problem at valgdeltakelsen ved institusjonene er lav. I forrige rektorvalg (2017) ved UiO var valgdeltakelsen på 17 %.

En av svakhetene med universitetsdemokratiet er at det er konserverende. I 40 år har det vært åpenbart at universitetene må omstille seg for å utdanne flere og forske mer innen IKT. På 70-tallet var IKT et veldig lite fag som hadde svært liten innflytelse i et universitetsdemokrati dominert av store fag. Derfor ble intern omstilling bortimot umulig, og den store veksten innen IKT kom i hovedsak gjennom midler utenfra – gjennom nye midler fra KD. Det har vært en pågående kamp om å bruke friske IKT-midler også til andre fag som mener de trenger omstilling, men dette har stort sett blitt overstyrt av staten som har krevd utvikling av sterke IKT-miljøer. Det illustrerer at det kan være vanskelig å få til nødvendig omstilling i et universitetsdemokrati.

Det dukker stadig opp nye styringsmekanismer som kontaktmøter, bevilgningsbrev, utviklingskontrakter, og store forskningsmidler styres dit staten mener behovet er størst.

Kristin Vinje og Aslak Tveito

Det vil uansett styringsmodell være en balanse mellom frihet og statlig styring, siden UH-sektoren stort sett lever av statlige midler. Staten vil være der og kreve resultater, evaluere virksomheten og lage sine retningslinjer. I dag er styringen fra statens side komplisert; prinsipiell frihet er krydret med kompliserte styringsmekanismer.

Det dukker stadig opp nye styringsmekanismer som kontaktmøter, bevilgningsbrev, utviklingskontrakter, og store forskningsmidler styres dit staten mener behovet er størst. I fraværet av en tradisjonell styringsmodell med et styre valgt av en eier, er universitetene og høyskolene i prinsippet frie og autonome. Men, i realiteten blir de styrt gjennom et lappverk av mekanismer, som er krevende å forholde seg til for både KD og institusjonene.

Med en ekstern styreleder og et styre nedsatt av KD, vil dialogen mellom eier og institusjon bli klarere. Eier styrer gjennom oppdrag til styret og henvender seg ikke til institusjonen direkte. Dette sikrer institusjonen fra tilfeldige påfunn fra KD sin side, samtidig som eier får sin rettmessige anledning til å påvirke institusjonen gjennom valg av styret og en normal eierdialog.

En styringsmodell med ekstern styreleder må kombineres med tydelig lovgivning som regulerer statens muligheter til å gripe inn i universitetenes daglige drift. Dette er forbilledlig klart i aksjeloven, der eierne snakker med selskapet kun gjennom styret. En tilsvarende organisering vil tydeliggjøre universitetenes reelle frihet og de grensene for friheten som allerede eksisterer så lenge staten står for finansieringen.

En åpenbar fordel med å skille styreleder og rektorrollen er at det gir en tydelig ansvarsdeling og vil styrke den totale ledelsen ved institusjonen. Vi er ikke i tvil om at det er mulig å finne eksterne styreledere med både evne og vilje til å sette seg inn i universitetets egenart og som kan være en sparringpartner, inspirator og kritisk kontrollinstans for toppledelsen. UH-sektoren selv har utdannet mange gode kandidater gjennom årene!