Hva skjedde nå Nokut?
Rangering. Nokut har hjulpet NTNU med å bekrefte et høyt, positivt renommé. Rangeringer er populært å kritisere, men de fleste er langt mer informative enn dette.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Nokut har flere viktige oppgaver. De akkrediterer universiteter og høyskoler, og må dermed også føre regelmessig tilsyn med institusjonene for å sikre at de holder seg innenfor minstekravene til faglig kvalitet og styring. I tillegg skal de også hjelpe de samme institusjonene med å bli bedre.
Med et slik mandat i ryggen har de nå spurt 1000 person over 18 år i Norge om de kan nevne noen institusjoner som de forbinder med høy kvalitet, og motsatt om det er noen som de forbinder med dårlig kvalitet.
Hvordan skal institusjonene, med sine ansatte og studenter, bruke disse resultatene?
Dag Morten Dalen
Nå foreligger svarene, og Nokut har hjulpet NTNU med å bekrefte et høyt, positivt renommé. NTNU nevnes oftest som en institusjon som forbindes med høy kvalitet. Hva som brakte dem til topps gir undersøkelsen ikke svar på, men Nokut-direktøren sier at det dels har noe med størrelse og synlighet å gjøre.
For min egen institusjon er resultatene mer blandede. Ikke dårlig av en spesialisert handelshøyskole å få 3 prosent av stemmene blant institusjoner som nevnes først med spesielt høy kvalitet, men på spørsmål om institusjoner som har dårlig kvalitet, får vi 10 prosent av stemmene, litt svakere enn OsloMet med 6 prosent.
Hvordan skal institusjonene, med sine ansatte og studenter, bruke disse resultatene? Hva kan BI og OsloMet gjøre bedre? Det jeg er helt sikker på, er at begge jobber mye med forbedringer som vil gjøre dem mer synlig, men jeg tror ikke en slik undersøkelse har noen som helst informasjonsverdi for dette arbeidet.
Det som også er litt kjedelig med en slik undersøkelse er at dersom f.eks. Nord universitetet tar et krafttak for å få en større andel av de positive stemmene, må noen ned fra tronen – selv om også disse har blitt bedre enn ved forrige måling.
Rangeringer er populært å kritisere, men de fleste er langt mer informative enn dette. De er bygget opp av en rekke indikatorer som institusjonene måles på, som f.eks. forskningsresultater, internasjonalisering, utdanningskvalitet og likestilling. Da kan uenigheten dreie seg om relevansen av disse, og institusjonene vet hva som trekker dem opp og ned på rangeringene. Det kan brukes konstruktivt i eget forbedringsarbeid.
Hva med alle de andre institusjonene som ikke er synlig på denne listen, slik den ble omtalt i Khrono, som f.eks. VID, MF og UiA? Hva galt har de gjort som i praksis viser seg unevnelige i opinionen?
Smak og behag personlig, og selv har jeg langt mer sans for å gå rett på sak. Det vil si å vurdere forskning, utdanning, og ikke minst våre evne til å gjøre en forskjell i samfunnet – enten direkte i samarbeid med samfunn- og næringsliv, eller indirekte gjennom å utdanne kandidater som både har lært og lært å lære.
