Hva er poenget med en krisepakke for studenter?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Lørdag bekreftet forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim at regjeringen er i gang med en ny krisepakke for studenter. Denne pakken skal treffe bedre enn vårens krisepakke gjorde, og bedre enn tiltaket NSO og flere studentorganisasjoner ber om.

Men når det utdypes hvem av studentene som trenger denne krisepakken virker det, i intervjuet gjort med Khrono, som om det er studenter med inntektsbortfall statsråden vil hjelpe. ANSA er bekymret for hvordan statsråden vil begrense krisepakken, og stiller spørsmålstegn ved hva slags vurderinger som gjøres for å bestemme hvem som ikke trenger den. For om krisepakken skal treffe "studentene som trenger det” må flere premisser på bordet. Kun støtte til de med dokumentert inntektsbortfall i tidsrommene med nedstengning treffer ikke bredt nok.

Norske studenter bekymrer seg over den økonomiske situasjonen vi står i, i dag, vi bekymrer oss for fremtiden vi skal møte med videre studier og arbeidsliv, og vi er bekymret for effektene denne krisen har på samfunnet rundt oss. Men hvordan rammer krisen studentene økonomisk?

studentøkonomi

Jobber med krisepakke til «studenter som trenger det»

For å forstå det mener vi det er hensiktsmessig å dele studentene inn i tre hovedgrupper:

1. De som er blitt forsinket eller har falt fra studiene.
2. De som opplever bortfall av inntekt. Dette omfatter dem som mister arbeid nå, men vel så det alle som i utgangspunktet ikke fikk deltidsjobben eller sommerjobben de er avhengig av. Det inkluderer også de som enten har nulltimerskontrakter eller lav stillingsbrøk og ikke får like mange vakter som de ville fått i løpet av et normalt år.
3. De som opplever økte levekostnader. I denne gruppen finner vi utenlandsstudentene som er rammet av en ustabil kronekurs, og studenter som må betale for en markant prisvekst for dagligvarer under pandemien. På toppen av dette kommer spesielle koronakostnader for vår nye hverdag med utgifter for attest på at man er smittefri, munnbind, renholdsmidler og nødvendige tilpasninger i leiligheter og hybler.

I tillegg er det relevant å trekke frem at det rammer nyutdannede som ikke kan gå ut i jobb, det rammer alle familier som må dekke utgifter for studentene, og det rammer de som selger varer og tjenester til studenter.

Flere organisasjoner har tatt til orde for kompensasjon for dokumentert tapt arbeidsinntekt. Dette er en sak som åpenbart er viktig, og som regjeringen bør svare på. Samtidig er dette en løsning som kun svarer på en av utfordringene, nettopp for de som ikke får lønnen de er avhengig av. Den treffer riktignok ikke alle studenter som jobber. Studenter i nulltimerskontrakter (vikarlærere, hjemmehjelp), studenter ansatt i lave stillingsbrøker som pleier å være avhengig av ekstravakter utover stillingsbrøken, studenter i prosjektstillinger etc. Vil ikke nødvendigvis kompenseres med en slik ordning.

Statsråd Asheim har vært tydelig skeptisk til forslaget fremmet av NSO og flere titalls studentorganisasjoner. Og hans kritikk er gyldig, for det er studenter som ikke kommer til å få hjelpen de trenger med den krisepakken som foreslås.

Problemet til Asheim ligger i troverdighet når han sier han vil hjelpe flere, mens studentene foreløpig opplever at de ikke har blitt hjulpet i nærheten av nok. Og i situasjonen vi befinner oss nå er nok trolig gruppen som trenger hjelp større enn de som har dokumentert tapt arbeidsinntekt.

Kostnaden ved å ikke hjelpe dem er også økende. Og da dreier det seg ikke bare om studentene personlige økonomi. For Norge som stat taper mye penger på at Ola og Kari må ta et semester ekstra med lån, fremfor å være i jobb. Forsinkelser i studier og frafall er dyrt i et langsiktig perspektiv. Dette understreket også ekspertgruppen som gjorde den samfunnsøkonomiske vurderingen av smitteverntiltakene på oppdrag for Helsedirektoratet, i rapporten de leverte 26. Mai i år. Forlenget studietid, tapt læring, alternativ bruk av tid, og alternativ kostnader for fellesskapet i form av trygd eller andre offentlige ytelser, er momenter statsråd Asheim må balansere i regnestykket han nå setter opp. Basert på at i overkant 5000 (av 300 000) studenter ble forsinket etter tre måneder nedstengning i vår var vi allerede oppe i en kostnad på flere milliarder. Den rapporten kom 26. Mai. Det er godt over et halvt år siden, og kostnadsbildet har nok utviklet seg siden det.

Resultatet kommer ikke til å se bra ut hvis regjeringen ikke setter inn tilstrekkelig med tiltak, og om tiltakene som setter inn hovedsakelig skyver kostnadene over på enkeltindividet (ref. krisepakke bestående av hovedsakelig lån). ANSA er klare for å ha dialog med Henrik Asheim og regjeringen om hvordan en krisepakke bør innrettes for å hjelpe flest mulig, billigst mulig og best mulig. Men vi er allerede på overtid.

For studenter som har opprettholdt studieprogresjonen sin uten jobbmuligheter eller økonomisk støtte hjemmefra er det fortsatt stor grunn til bekymring. Vi vet om tilfeller hvor studenter har kuttet utgifter ved ikke å reise til studiestedet sitt og fått redusert kvalitet på utdanningen på denne måten. Enda mer bekymringsfullt er en undersøkelse fra Save the Students UK som har vist en 80 % økning i antall studenter som ville ha vurdert sexarbeid grunnet finansielle vansker fra 2019 til 2020. Nivået på disse tallene baserer seg på en britisk studentøkonomi som ikke nødvendigvis gjenspeiles i Norge, men det viser det likevel at desperate tider kan føre til økning i desperate tiltak.

En krisepakke for studentene vil også ha den heldige bieffekten av å være en krisepakke for den bredere økonomien. Forskning på forbruksmønstre i krisetid viser at pengestøtte til lavinntektsgrupper som studenter har 2 til 3 ganger større økonomiske ringvirkninger på den lokale økonomien enn bredere inntektshjelp har. Med andre ord lever studentene hånd til munn, og får de mer penger vil disse pengene også brukes. Så mener vi selvfølgelig ikke at en burde levere en krisepakke sammen med en instruks om å bruke den opp før jul for å redde lokalbutikkene i nærmiljøene eller bestille juleribbe fra restaurantene. Men at en krisepakke for studentene vil ha positive økonomiske ringvirkninger for andre pressede sektorer og bransjer nå burde likevel være en del av regnskapet.

ny krisepakke til studentene

— Vil være en fantastisk julegave