Hva betyr kunst for barn og unge, og hvordan vet vi det?

Kunst for og med barn og unge er et politisk satsningsområde. Den kommende barne- og ungdomsmelding vitner om den politiske viljen til å satse på dette feltet. Hvordan bygger vi et inkluderende kunstfelt der flere får ta del i kunstens mulighetsrom? Hvordan styrker vi kunnskapsgrunnlaget vårt og legger til rette for gode fremtidige satsninger på dette området? Og ikke minst, hvordan kan vi få gode innsikter i hvordan barn og unge selv opplever kvalitet og relevans?

Vi må snakke om metodene vi bruker for å få innsikt i barn og ungdoms opplevelser av og erfaringer med kunst!

Metodesamtaler om forskning på kunst til og med barn og unge er spennende fordi de er med på å utfordre en lang tradisjon i kunsthistorien og kunstfilosofien der forskeren undersøker og beskriver sin egen kunstneriske erfaring. En slik metodisk tilnærming er utbredt i humaniora, der man leter etter det allmenngyldige i den enkeltes subjektive erfaring.

Forskningen på kunst til barn og unge kan tilføre noe annet og viktig. Den er uttrykk for en genuin nysgjerrighet for hvordan andre subjektiviteter erfarer kunst. Og her oppstår det innsikter som kan utfordre våre kunstsyn og kunstpraksiser og bidra til å revitalisere kunstens rolle i samfunnet.

Samtidig må vi være forsiktige slik at det å løfte frem barn og unges erfaringer, ikke reduserer kunstens mulighetsrom. Som de danske forskerne Trine Bille og Fleming Olsen påpeker, evalueringsverktøy har lett for å måle tilfredshet. Men er tilfredshet den beste indikator for kunst? (Bille & Olsen 2018). Neppe.

Og vi må ha en reflekterende holdning til hvilken rolle forskningen konstruerer for deltagende barn og unge: Er de forskningssubjekter? Medborgere? Eller aktører? (Backe-Hansen og Frønes 2012).

Kunst for barn og unge er et uhyre komplekst forskningsfelt fordi det er så tverrfaglig. Men det gjør det også så interessant! Forskningen krever kunstfaglig ekspertise på samme nivå som forskning på kunst for et voksent publikum. Men det som undersøkes står ofte i sammenheng med hva vi kan kalle kunst-eksterne diskurser og intensjoner slik som læring, sosial mobilitet og livsmestring. Om ikke det var nok, henvender kunsten for og med barn og unge seg til individer i vidt forskjellige livsfaser, og krever innsikt i det som er særegent for barn og unges forestillingsverden, persepsjon, lek og interesser.

Fordi det er tverrfaglig, er det også enorme muligheter for at man lærer av hverandre, utvikler nye tilnærminger og kanskje også løfter og fornyer måten vi driver med forskning på kunst og kultur. Det er en tverrfaglighet som fort kan føre til begrepsforvirring om vi ikke lytter oppmerksomt på hverandre. For hva er konsekvensene av å bevege seg fra fortolkende vitenskap til måling av effekter, og hvordan kan metoderikdommen utnyttes på produktive måter? De mange utfordringene og mulighetene utfordrer oss til å finne gode måter å samarbeide på tvers av fagfelt og metodiske tilnærminger.

Nylig avholdt Kulturtanken, Sørlandets Kunstmuseum og forskningsgruppen Kunst og barn & unge ved Universitet i Agder et dagsseminar om nettopp metode i forskning på barn og ungdoms erfaringer med kunst og kultur.

Viktige forskningsspørsmål knyttet til kunst for, med og av barn og unge krever tverrfaglige tilnærminger. Seminaret løftet frem et potent skjæringspunkt mellom kunstnerisk forskning, barne- og ungdomsforskning, kultursosiologi, kunstfaglig forskning og formidling. Spørsmålet om hva som er kvalitet, og kunstens betydning i den enkeltes oppvekst og kunstinstitusjonenes relevans for ulike målgrupper må sees i sammenheng. For å styrke treffsikkerheten til kulturpolitiske satsninger for barn og unge er det nødvendig med et kunnskapsgrunnlag som tar både barn og unge, kunsten og samfunnsutfordringer alvor.

Referanser:
Bille, Trine og Flemming Olsen (2018). “Målinger af kvalitet og effekter af kunst og kultur” i Jan Fredrik Hovden og Øyvind PRytz (Red.) Kvalitetsforhandlinger Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur (s. 487-514). Bergen: Fagbokforlaget. Backe- Hansen, Elisabeth og Ivar Frønes (Red.) (2012). Metoder og perspektiver i barne- og ungdomsforskning. Oslo: Gyldendal Akademisk