Hun har vært postdoktor i ni år: — Du må søke, søke og søke

Den estiske kjønnsforskeren Redi Koobak er postdoktor ved Universitetet i Bergen. En postdoktorstilling er en midlertid stilling som egentlig er ment for å kvalifisere til å få fast vitenskapelig stilling. Men Kobaak er på sin tredje postdoktorperiode. Før hun kom til Norge, var hun postdoktor to ganger i Sverige.

Hun har vært postdoktor i ni år.

– Det er på grunn av jobbmarkedet i akademia. Jeg ønsket virkelig å holde meg innenfor mitt felt. Når du har investert så mye i feltet, ville det vært et så stort tap for meg personlig å gi opp, sier hun.

Men det har kostet.

Ledere trenger midlertidig arbeidskraft

Mye tyder på at postdoktorstillingene ikke brukes slik de var tenkt. Mange ledere bruker for eksempel postdoktorer fordi de trenger midlertidig arbeidskraft på forskningsprosjekter, ifølge en undersøkelse fra forskningsinstituttet NIFU. Og i et akademia med knallhard internasjonal konkurranse om de faste stillingene, er det ikke helt uvanlig at søkere har flere postdoktorperioder bak seg.

Regjeringen har varslet at de går til kamp mot den høye midlertidigheten ved universiteter og høyskoler.

Og i sektoren er det mange som trodde at regjeringen, som et ledd i dette, har foreslått at det kun skal være mulig å ta én periode som postdoktor i Norge. Forslaget kom før sommeren, da den la frem forslag til endringer i universitets- og høgskoleloven.

Men nå viser det seg at det ikke er dette regjeringen foreslår likevel. Det eneste Kunnskapsdepartementet går inn for er å lovfeste noe som allerede står i forskriften, nemlig at det ikke skal være mulig postdoktor flere ganger ved samme institusjon.

Forskerforbundet ønsker maks en postdoktorperiode i Norge.

– Vi vet at postdoktorer ofte blir misbrukt som rene arbeidshester. Mange får ikke den kvalifiseringen som stillingen er ment å gi. Når du har tatt en doktorgrad, er det meningsløst å skulle ta en til. Slik bør det være med postdoktorer også, sier leder Guro Elisabeth Lind.

Hun er skuffet og overrasket

– Dette vil ikke monne i det hele tatt, sier hun.

• Les mer her: Full forvirring om postdoktorer. Regjeringen vil likevel ikke sette ned foten for to perioder i Norge

Har vært midlertidig ansatt i 15 år

Koobak forteller at det er utmattende å stadig være på jobbjakt. Alt i alt har hun vært midlertidig ansatt i 15 år.

– Du må konstant søke, søke og søke, finne en måte å fortelle historien din på og pynte på CV-en. Du lurer på om du er god nok eller om du bør begynne å se deg etter andre alternativer, sier hun.

Mellom den siste stillingen i Sverige og stillingen i Bergen, ble hun arbeidsledig. Hun var gravid og måtte gå til den svenske arbeidsformidlingen. Hun ble også utbrent.

– Det var veldig stressende. Usikkerheten om hvilket land barnet mitt skulle vokse opp i, var et ekstra stressmoment, sier hun.

– Problemet er at det ikke er noen faste jobber

For Redi Koobak ville ikke en begrensning på én postdoktorperiode, isolert sett, gjort det lettere å få fast jobb i Norge. Men logikken til blant annet Forskerforbundet er at bruken av postdoktorstillinger må ned, og at det isteden må opprettes faste stillinger. Og at innholdet endres så det blir en reell kvalifiseringsstilling.

Men Koobak synes det bør være lov å ta flere perioder som postdoktor.

– Problemet er at det ikke er noen faste jobber. Å være postdoktor innebærer bare å få finansiering til å forske i noen år til. De lover deg ikke noen jobb i den andre enden. Men kanskje de skulle kalt det noe annet enn postdoktor. Kanskje de bare skulle kalt det «forsker»?

De siste årene har det kommet flere nedslående rapporter om postdoktorers situasjon.

En stor internasjonal undersøkelse fra Nature i 2020 viste at 56 prosent så negativt på karriereutsiktene sine. Under halvparten sa at de ville anbefalt en akademisk karriere til en yngre utgave seg selv.

En rapport fra OECD samme år slo alarm om «rask forverring» av arbeidsforholdene for postdoktorer mange steder. Det står:

– Postdoktorperioden har blitt lengre og mer krevende, ettersom det har blitt vanskeligere å få fast jobb. Arbeidsforholdene preges av lange dager, stor avhengighet av seniorforskere, manglende anerkjennelse, stress forårsaket av manglende jobbsikkerhet og misnøye med jobben, begrensninger på akademisk frihet og forringelse av fysisk og psykisk helse.

I Norge viser tall fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) at fire år etter ferdig postdoktorperiode er færre enn en av seks ansatt som førsteamanuensis, og bare en av tjue er professor. Hele 45 prosent var ikke lenger ansatt ved norske forsknings- eller høyere utdanningsinstitusjoner.

Dette selv om postdoktorstillinger altså skal kvalifisere til faste vitenskapelige stillinger.

Ifølge NIFU foretrekker arbeidsgiverne ofte å bruke postdoktorstillinger framfor forskerstillinger. Årsaken er at postdoktorstillingen er en åremålsstilling hvor en ikke opparbeider rettigheter til fast stilling.

Les også: Borten Moe svinger pisken mot midlertidighet

Antall postdoktorer har eksplodert

En god del gjør som Redi Koobak, og tar mer enn én periode.

5,6 prosent av de som var postdoktorer i Norge i 2014/2015, var i gang med en ny periode som postdoktor ett til fem år senere, ifølge en rapport fra NIFU.

– Disse tallene inkluderer ikke de som kom fra eller gikk til annen postdoktorstilling i andre land, og samlet sett er det trolig en relativt stor andel som har mer enn én postdoktorstilling, kommenterer Liv Langfeldt ved NIFU.

Antall postdoktorer i Norge har blitt mer enn sjudoblet siden 1999. I 2019 var det nesten 2200 av dem. Rundt halvparten har doktorgraden sin fra et annet land enn Norge.

– Det er ikke bærekraftig av vi bemanner opp Forsknings-Norge med uforpliktende postdoktorstillinger, verken for norsk forskning eller for det unge forskerne som skal stå i dette systemet, sier Guro Elisabeth Lind i Forskerforbundet.

Fikk fast jobb til slutt

Redi Koobak ga seg ikke. Mens hun var postdoktor i Norge, søkte hun stadig om jobber.

Og i juni løsnet det endelig. Hun var på en konferanse da hun fikk beskjeden på e-post. Hun fikk tilbud om den faste stillingen hun hadde søkt på ved University of Strathclyde i Skottland. Der starter hun om rundt tre måneder.

– Jeg kunne ikke tro det. Jeg kan fortsatt ikke tro det. Det føles surrealistisk. Det har gått ni år. Endelig har jeg funnet ut hvor familien min og jeg skal bo, sier hun.