Høyresiden i studentpolitikken finnes, men er underrepresentert. Hvorfor?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Mayhan Rostamkhel og Marcus Borgersen Bringaker i Høyres studenter reiser en interessant debatt om høyresidens (manglende) representasjon i studentpolitikken. Nylig avtroppet arbeidsutvalgsmedlem i NSO - og høyremedlem - Max Arvidsson, mener kritikken bommer.

Jeg har selv vært en del av dette mindretallet i studentpolitikken, da jeg blant annet ledet Velferdstinget i Oslo og Akershus og satt i sentralstyret i NSO i 2019-2020, parallelt med Venstre-medlemskap, og et klart borgerlig grunnsyn. Deler av perioden også som spaltist for den liberalkonservative/konservative avisen Minerva.

Debatt ● Mayhan Rostamkhel og Marcus Borgersen Bringaker

Hvor er høyresiden i studentpolitikken?

Det var helt klart sterke borgerlige kandidater og representanter i min tid. Men de var alltid i mindretall, med unntak for enkeltinstitusjoner, der balansen kunne ligne mer på hvordan politikken så ut utenfor studentpolitikkboblen. Arvidsson har imidlertid rett i at det ikke nytter for høyresiden å klage. De beste kandidatene, selv med sympatier til høyre, vil ofte kunne få attraktive verv. Men veien er lengre og brattere, og i verste fall må kandidaten endre meninger eller retorisk innpakning for å godtas av venstresidemajoriteten. Når dette skjer, mister studentpolitikken meningsmangfold, og blir smalere. Og særere, sett utenfra. En særere og mer radikal studentpolitikk er neppe det som trengs for å få gjennomslag på institusjonen, samskipnaden, kommunen, Stortinget og regjeringen. For der er gjerne styrene mer politisk balanserte, og med budsjetter å forholde seg til, slik at talepunkter og meninger som er klekt ut av miljøer med manglende meningsbrytning og realitetsorientering, vil virke uferdige og lite gjennomtenkte. Det blir rett og slett for mange gapende hull i argumentene, når ikke hullene påpekes og fylles internt, før de løftes ut i offentligheten. Dette er verken dagens venstre- og høyreside i studentpolitikkens skyld, med det er studentpolitikkens felles problem. Det er imidlertid ikke sikkert at studentpolitikken noensinne kan bli særlig balansert, grunnet dens natur.

Debatt ● Max Bramness-Arvidsson

Å si kjære kamerat eller ikke - Høyresiden er her

Historikeren Robert Conquests andre lov om politikk er som følger: «Enhver organisasjon som ikke er eksplisitt høyrevridd, vil over tid bli venstrevridd». Organisasjoner, i dette tilfellet interesseorganisasjoner, har flere ting til felles: de er opptatt av endringer, gjerne større sosiale omveltninger og reformer, mange bruker mer eller mindre aktivistiske metoder, og de bryr seg i liten grad om egne forslags betydning for statsbudsjettet. Eventuelt: de bryr seg mindre om de som ikke representeres av interesseorganisasjonen selv, altså helheten. Ofte vil interesseorganisasjoner og deres talspersoner pakke det inn som om de taler fellesskapets sak, og mange er nok også overbevist om at de gjør det. Beklageligvis er «fellesskapet», for eksempel representert gjennom Stortinget - skuffende nok – sjelden enig.

Større endringer vinner gjerne frem over mindre og mer realistiske endringer, internt i organisasjonen. Hvorfor kjempe for 1,3 G når vi kan kjempe for 1,5 G i studiestøtte? Hvorfor akseptere at mer gis som lån, hvis vi kan kjempe for at mest mulig skal være stipend? Ikke at dette er dårlige saker, eller feil for studentene. Og hvem vet, kanskje det til og med hadde vært det beste for fellesskapet. Men overbudslogikken som regjerer internt i studentorganisasjonene gjør det nok mindre attraktivt for høyresidens studenter å engasjere seg i studentpolitikk fremfor politikk i partier eller ungdomspartier. De fleste med politisk engasjement, også studenter, og trolig spesielt de som regner seg som høyresiden, bryr seg aller mest om ekte politikk (gjerne rikspolitikk), som handler om reelle og store prioriteringer, der økonomi er en avgjørende faktor. Statens økonomi tas helt ut av ligningen i studentpolitikken, og da vinner gjerne mer patosfylte argumenter frem, siden kalde logos-argumenter ikke er gyldige når man ikke rår over pengesekken, bare krever fra den. Ikke at den gjengse borgerlige ungdomspolitiker har så mye de skulle ha sagt når Vedum, eller Siv Jensen for den saks skyld, legger frem statsbudsjettet. Men vedkommende har i alle fall fått utløp for sitt politiske engasjement for både utgiftssiden og inntektssiden av statsbudsjettet. Ikke bare utgiftssiden.

Høyresidens studenter er gjerne også mindre glade i aktivistiske metoder, og forsøker å forstå hvorfor tingenes tilstand er som de er, før de krever dem endret. Manglende lidenskap for aktivisme og en viss tålmodighet før hardhendte politiske grep, er heller ikke noe som bidrar til å føre studentpolitikere oppover i organisasjonene.

Man kan være høyreorientert, mislike slagord, komme med høyresideinnvendinger i debatter og bry seg om statsbudsjettet, og likevel bli en «suksessrik studentpolitiker», i form av sentrale verv eller ledende posisjoner. Men det vil være en motbakke, og man må bli god til å lese rommet. Og kanskje spare ærligheten til de mange nachspielene på NSOs landsmøte, etter mange softis og pils. Det er sikkert en sunn læring, og det går veldig bra med mange av de mer høyreorienterte studentpolitikerne fra min tid (man blir fort gammel i dette gamet, der de fleste skiftes ut årlig). Kanskje fordi de lærte å være taktiske for å lykkes i studentpolitikken. Eller fordi bare de taktiske nådde så langt, mens de ærligste forsvant ut dørene halvveis inn i første studentparlamentmøte. Det er i så fall et tap. Primært et tap for studentpolitikken.

Gard Løken FrøvollTidligere leder av Velferdstinget i Oslo og Akershus, tidligere sentralstyremedlem i NSO, Liberale studenter og Unge Venstre