Debatt ● sofie lekve
Holbergdebatten: Om hundre år er allting glemt?
Det at Holbergdebatten kategoriserer kritikken rundt valget av debattant for scenenekt, er problematisk. Det er tvilsomt bevisst, men de legger med det bevisbyrden på publikum.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
På lørdag gikk årets Holbergdebatt av stabelen via livestream fra Grieghallen.
Debatten omhandlet trusler mot regional og global stabilitet. Yanis Varoufakis og John Bolton var invitert som hoveddebattanter. Varoufakis ble beskrevet som en gresk stjerneøkonom og venstre-rebell, mens Bolton er USAs tidligere FN ambassadør og nasjonale sikkerhetsrådgiver.
I forkant av debatten møtte Holbergdebatten kritikk for valg av debattanter. Mange var kritiske til at valget falt på Bolton, en mann med en kontroversiell bakgrunn som har blitt skissert i et leserinnlegg i BT i forkant av debatten. Nå som debatten er overstått har dette valget blitt enda vanskeligere for mange å forstå.
Mange oppdaget først i 2020 hvem John Bolton er. Han har vært en sentral skikkelse i Donald Trump sin administrasjon, der han har fungert som USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver i nærmere halvannet år. Han ble sparket av Trump i 2019. Da Trump ble stilt for riksrett ble Bolton bedt om å vitne mot ham, noe han nektet å gjøre. Da det ble snakk om at han kanskje ville bli stevnet til å vitne, truet Bolton med søksmål. I mellomtiden sikret han seg en bokavtale verdt to millioner dollar, for å skildre hva som foregikk i det hvite hus.
Boken som senere ble utgitt, «The room where it happened», skisserte Trump sine grove overtramp mot demokratiet. Bolton la frem vitneutsagn som hadde vært av stor betydning i riksretten. Med denne boken klarte han på overraskende vis å skaffe seg litt troverdighet igjen. Oppsiktsvekkende nok fremstiller han det som om han først innså hvor inkompetent Trump var etter at han selv ble oppsagt.
Holbergdebatten trekker frem denne boken som årsak til hvorfor Bolton var aktuell som debattant. Jeg mener at det er nettopp omstendighetene omkring denne utgivelsen som gjorde han uaktuell som seriøs debattant. I beste fall kan man si at dette er en person som ikke har evnet å identifisere når politisk uro har oppstått. Hvorfor skulle han da trekkes frem som en ekspert på området?
I tilsvaret deres skriver Holbergdebatten at kritikken for valg av debattant er scenenekt, som er farlig for ytringsfriheten. Jeg er ingen tilhenger av scenenekt, og det er ikke det jeg tar til orde for her. De som vil nekte kontroversielle personer en scene tror gjerne at de selv kan vurdere hva som er farlige eller trygge argumenter for et publikum å ta stilling til. Bolton hadde gjerne en del kontroversielle meninger om temaet som ble diskutert forrige lørdag, men jeg har tillit til at tilskuerne selv klarte å skille mellom gode og dårlige argumenter.
Det som skiller kritikken jeg fremstiller her fra scenenekt er at det er de positive grunnene som manglet for å velge Bolton som debattant.
Sofie Lekve
Det som skiller kritikken jeg fremstiller her fra scenenekt er at det er de positive grunnene som manglet for å velge Bolton som debattant.
Kunne ikke Holbergdebatten funnet en mer egnet debattant på dette feltet? Hadde Bolton i det hele tatt troverdighet som debattant? Det var tvilsomt at Bolton ville innse at sånne som han faktisk utgjør en trussel mot regional og global stabilitet. Nå som debatten er overstått, vet vi med sikkerhet at dette også stemmer. Bolton kritiserte det han selv har vært delaktig i – vel og merke kun i lys av økonomisk gevinst. Han hadde muligheten til å vitne i riksretten og utgjøre en forskjell for demokratiet, men det har han valgt å ikke gjøre. Han har demonstrert at hans politiske og moralske meninger og verdier er til salgs – hvordan skal vi da ha noe tillit til det han sier i en seriøs debatt?
Det at Holbergdebatten kategoriserer kritikken rundt valget av debattant for scenenekt, er problematisk. Scenenekt må man passe seg for, og noe vi må unngå at får fotfeste i den offentlige debatten. Men vi må vi også være forsiktig med å anvende dette begrepet når det ikke reflekterer kritikken på tilfredsstillende måte.
Holbergdebatten lyktes ikke med å overtale publikum om at Bolton var en troverdig og relevant debattant, noe som har blitt enda tydeligere nå som debatten er overstått. Det er tvilsomt bevisst, men det å kategorisere kritikken som scenenekt i dette tilfellet blir å legge bevisbyrden på publikum. Istedenfor å fremlegge argumenter for hvorfor personen faktisk er en verdig debattant, så blir det opp til publikum å argumentere for hvorfor personen ikke er det. Denne formen for argumentasjon er heller ikke heldig for å sikre god offentlig debatt.
Det var også et annet viktig poeng Holbergdebatten ønsket å oppklare i forkant av debatten. Det er ikke tilfellet at det blir ‘strødd heder og ære’ på debattantene deres, og at denne ideen grunner i en misforståelse av hva som er hensikten med debatten. Dette er antageligvis riktig, og man bør respektere at de ønsker å forholde seg objektive i saken som skal diskuteres. Likevel er det naivt å tro at de som en såpass anerkjent arena ikke også bidrar til å legitimere de personene de inviterer til debatt. Det er nettopp denne legitimeringen som er problematisk.
Dette forsvaret ble også særlig svakt da debatten åpnet med følgende setning: ‘I would now like to introduce our honorable and distinguished guests.’
Knut Hamsun sa at om hundre år er allting glemt. Til neste år er sikkert denne debatten glemt, mens kontroversen av valg som debattant trakk kanskje flere seere enn en mindre kontroversiell figur hadde gjort. I mellomtiden har Holbergdebatten gjort Bolton en stor tjeneste, og bidratt til å gjenopprette en mann som burde være ribbet for all troverdighet og tillit. Til neste år får vi håpe at valget lander på en kandidat som gjerne er kontroversiell, men som kan bidra til en interessant og kanskje mindre forutsigbar debatt.